Rolf og jeg

Jeg ble født med navlestrengen tvunnet to ganger rundt halsen. Det som hadde startet som en vanlig fødsel, endte i et hastekeisersnitt, og faren min, som til da hadde vært til stede i rommet og holdt moren min i hånden, ble føyset ut på gangen mens leger og sykepleiere løp omkring. Da han fikk høre at både hun og jeg levde i beste velgående, gikk han til hver eneste lege og sykepleier han kunne finne, og sa «Takk! Takk! Takk!».

Jeg elsket den historien da jeg var liten. Jeg gjør det ennå, men den er blitt større. Jeg kom inn i denne verden tre og en halv måned etter at «Kielland» veltet, og i fortellingen ser jeg faren min, en ung mann, som står alene i et kaldt lys og tror at han skal miste enda en.

Ulykken har vært en del av oss så lenge jeg kan huske. Rolf var alltid der. Han var et av familiemedlemmene mine – han var bare ikke her lenger. Den har vært en privat, personlig og evig offentlig historie, denne plattformen som veltet over 123 mennesker og ble liggende tungt over de døde, pårørende og overlevende.

Å vokse opp i Stavanger i 1980-årene var å vokse opp et sted som sang av stolthet, sorg, vilje, nærhet, krav, søk. For meg var «Kielland» ensbetydende med plattformen. I mange år var det slik for hele Stavanger, fortalte moren min, for Kielland som forfatter mistet hele sin definisjon i mars 1980. Jeg ble ikke klar over ham før langt uti ungdomsskolen, og selv da klang navnet hans med dybde for meg, som om det han skrev, fikk flere lag enn det som var ment.

Hva hadde forfatteren Alexander Kielland sagt hvis han hadde vært her for å bevitne katastrofen? Og hva hadde han tenkt om hvordan plattformen ble drevet? Hva hadde den velkledde herren ment om tilnavn som Bangladesh? Kielland redusert til containere plassert oppå hverandre, til vaiere som røk, ankere som manglet, sprekker i stag. Kielland – en sannhetssøkende forfatter og den største katastrofen i norsk industri. Hvem vet hva han hadde tenkt? Han skrev gjerne om tragedier.

I disse dager da verden roper om fornybar kraft, er oljen blitt litt av et skjellsord. Men jeg kan ikke tenke på den slik. Det den gav oss av rikdom, er helt udiskutabelt. I 1980, 1990, 2000 – da hadde den en seiersplass i Norge, svart gull. Nordsjøen var Klondike, og velferd og velstand fulgte i dens flekkete, ivrige spor.

Men det var ikke bare rikdommen som hadde betydning. Stavanger er en liten by, enda mindre når man har bodd andre steder, slik jeg gjorde i mange år, men den har en sjel. Det er noe imponerende med stålviljen som førte til at Norge beholdt rettighetene til verdiene, med opprettelsen av Statoil, samfunnet det ble mulig å bygge. Stolthet, glede og innsats er en stor del av den historien.

Olje betyr kanskje kapitalisme og naturødeleggelse nå – men slik var det ikke i 1980, i 1990, i Møllegata og Nymansveien. For meg, som åpnet øynene til en verden der oljen var selvsagt og ufattelig verdifull, pårørende til en mann jeg aldri møtte, var ideen om «Kielland»-plattformen mye mer enn bare de faktiske forholdene og tragedien. Den var samhold. Latter, voksenlivet, humor, glede. Den var eventyr.

Rolf bodde der av og på i fem år mens han jobbet, og jeg har alltid vært overbevist om at han var en mann som ikke ville bli et sted han mistrivdes. Nei, han må ha likt seg der ute. Vel var plattformen midt ute på havet, som faren hans, min farfar, elsket, og som Rolf hadde i blodårene. Men det kan ikke ha vært alt. Jeg tror han følte seg hjemme der, til tross for tilstandene, de provisoriske løsningene, risikoen de måtte ta. Han følte seg nok som en del av noe stort, av et eventyr.

Den kvelden det skjedde, ringte Kian, faren min, til farmor på Sandnes for å forsikre seg om at Rolf ikke var ute. Han hadde jo fri, så det var egentlig bare for å bekrefte det han allerede visste. Men Rolf hadde blitt ringt opp samme dag. Han dro ut med det siste helikopteret som fikk lande, samme dag som katastrofen inntraff. Han landet bare et par timer før plattformen veltet.

Vi vet ikke hvor han var da det skjedde, bare at han var i kinosalen før han tok turen innom kontrollrommet. Han som satt der, en venn av Rolf, fortalte det. Rolf hadde sagt at han ikke gadd å se filmen, han hadde sett den før. Da han gikk fra kontrollrommet, vet ingen sikkert hvor han gikk hen.

Det tenkte jeg mye på da jeg var liten. Jeg diktet min egen historie. Jeg så for meg forskjellige steder han kunne ha gjort av seg, tanker han kan ha hatt. Heldigvis hadde jeg et lyst sinn uten for mange forestillinger om brutalitet, så tankene mine, som jeg ofte følte var samtaler med ham, endte oftest i fredfull ro, kanskje i stillheten under havet, der stormen ikke nådde ned. Det var der jeg fant ham, i stillhet. Aldri med skrik og død og vrengt metall.

For de som ventet på nyheter, som lette, søkte, lengtet, må det ha gjort vondt da de ikke fant ham. Men for meg gjorde det ham mer uhåndgripelig – han var litt som et mysterium. Ikke helt død.

Savnet og sorgen tok ikke for stor plass i meg, det pårørende barnet som vokste opp mens «Kielland» sank. For de voksne var det nok annerledes. Foreldrene mine var bare 25 og 27 år. De havnet midt i en tragedie bare ett år inn i ekteskapet, ett år inn i sitt påbegynte liv. Mer enn det, de ble sittende midt i stormen som skulle blåse i årevis.

Faren min stiftet og drev Kiellandfondet, og det tok tid. Allerede sommeren 1980 organiserte de etterlatte seg for å få snudd plattformen og fortsette letingen etter de omkomne. De regnet med at snuoperasjonen ville skje påfølgende høst. Det tok tre år. De måtte kjempe mot skiftende, motvillige regjeringer og en lukket granskingskommisjon.

Da regjeringen som overtok i 1981, tok standpunkt mot snuing av plattformen, etablerte de Kielland-fondet. Styret, deriblant Kian, som altså var initiativtaker og daglig leder, bygget en allianse mellom etterlatte og overlevende, kirken og fagbevegelsen. De måtte lage en løsning som viste at det var teknisk og sikkerhetsmessig mulig å snu riggen, og drev et intensivt arbeid med 14 ulike firma, forskning og høye konflikter før plattformen endelig ble snudd.

Opplevelsen av en uforklart og grunnløs motstand gav grobunn til mistanker om at noen ville skjule noe, og mange overlevende og pårørende ble fanget i et nett av mistro. Mange av dem greide ikke å tenke på annet, mange sitter fast i det ennå.

Og faren min la seg nok ut med folk som mente det motsatte av ham – jeg husker ikke om dette skjedde i forbindelse med ulykken eller med noe av det han involverte seg i senere, men noen ganger ringte det folk på fasttelefonen. De spurte etter ham med lav stemme, og la på uten et ord hvis han ikke var hjemme. Noen få ganger kunne de finne på å si: «Han der far din, han burde aldri vært prest.» Da la jeg på. Jeg hadde sett at det var det han gjorde når telefonen snakket slik.

Men foreldrene mine kom seg videre, selv om begge to gjorde store ofre for Kiellandsaken. Moren min støttet den, men må samtidig ha opplevd at det tårnet seg opp i tiden som nygift, som småbarnsforelder. De skulle ha bodd i Oslo, nygifte, med en baby, og jobbet i sine nye yrker. Hvilke nygifte unge mennesker ønsker seg en kantret plattform inn i huset?

Om alt dette, om hva de to unge menneskene opplevde og følte, kan jeg bare lytte til og gjette på. Hva lederen av Kiellandfondet slet med i den perioden, vil jeg aldri egentlig få vite. For faren min var ikke lederen av Kielland-fondet, ikke for meg. Han var Kian. Han var min. Og moren min var ikke fraværende i sorg og bekymring, langt ifra. Hun var bare min.

Det jeg kan huske, er når noen spurte meg om ulykken på barneskolen. Det var litt dramatisk, nesten spennende, å få fortelle om det. Siden ulykken var en del av det kollektive minnet i Stavanger, var det alltid en slags reaksjon i øynene deres, en blanding av sympati og interesse som gav meg en følelse av å være en del av noe større, jeg også. Det var spesielt å stå så nær.

Jeg var heldig som ikke kan huske distanse, sinne eller ubehandlet sorg hjemme. Kanskje Kielland-fondet bidro til nettopp åpenhet rundt det som var vondt. Det er det støttegrupper skal gjøre. Snakke om det. Romme det. Holde hender.

Jeg var det første barnebarnet til farmor og farfar, og kom inn i livet deres i en periode som må ha vært verre enn jeg kan forestille meg. Men det jeg husker best, er at farfar smilte så bredt og kjøpte Amerika-kjoler som fikk meg til å ligne på prinsessen i Reisen til julestjernen. Farmoren min var liten og tynn og sterk, morsom og egen, med en varmetøffel så stor at jeg kunne sitte oppi den.

Jeg husker henne jo ikke før årene var gått og livet hennes på et vis gikk videre, men jeg liker å tenke at jeg kanskje kom med en slags trøst. En nyfødt baby hun bar til dåp, et menneske som ikke spurte om noen ting.

Hun døde i 2004, men jeg kan fortsatt kjenne den tynne hånden hennes knuge min. Hver gang noen nevnte Rolf, var det som om hun stanset og gikk inn i et rom i seg selv. I henne fantes en sorg som levde sterkt og bankende hele livet hennes.

Det fineste minnet jeg har om det, er det ikke jeg som står for. Det er den barnlige visdommen til fetteren min. Han og søsteren snakket om at de eldste skal dø først, og Sigve ville nok trøste den eldste i rommet og sa: «Men det gjør ingenting, mormor, for da får du jo treffe Rolf igjen.»

Lovet være religionen da, uansett hva en måtte tro eller ikke tro! For meg har religionen vært slik. Trøstende, solidarisk, aldri dømmende eller ondskapsfull.

Og solidaritet er noe jeg vokste opp med i byen min også. Kielland-fondet var et eksempel på en vilje til å kjempe for det rette, for de svake. Prosjektene med vennskapsbyer startet også i 1980-årene – denne vakre ideen om at grasrotsamarbeid kan føre til forståelse, og at dialog og møter mellom mennesker kan gjøre verden bedre.

Etter at Kielland-fondet ble lagt ned, startet faren min Kirkens bymisjon i Stavanger, nok en organisasjon som skulle se de svakeste, hjelpe mennesker der de er, uten å dømme. Dette var Stavanger: stolthet, grådighet, arbeiderklasse, solidaritet og medmenneskelighet. Og selv om den brå rikdommen nok gjorde sitt med byen min, både positivt og negativt, så finnes den medmenneskeligheten ennå. De kreftene er her.

Jeg vokste opp i kjølvannet av Kielland-ulykken, med en far som drev arbeidet med å få snudd plattformen og få svar til de pårørende og overlevende, og i stedet for sorg og bitterhet ble jeg fylt med fremtidstro og solidaritet. Kanskje det er fordi jeg lærte så tidlig at tragedier skjer, men at de ikke trenger å rive verden i stykker. At det kan være et mørke som er nødvendig for å kunne se alt lyset som omgir oss.

Da snuingen av «Alexander L. Kielland» endelig var et faktum, og Rolf ikke var der inne, da var det over. Faren min har alltid sagt det, og det føles sant. Han og de andre som fortsatt ikke er funnet, har fått en grav på havet en sjømann verdig.

Rolf er død og savnet. Det er et sår som aldri kan eller skal leges helt for de som kjente ham. Men foreldrene mine må ha funnet god plass til livet, og til meg. Og nettopp derfor ble spøkelsesonkelen min et kjært gjenferd, en hemmelig venn, ikke en skygge som tok plassen jeg ville ha.

Noe av det siste Rolf sa til Kian før han dro ut til plattformen den 27. mars 1980, var at han gledet seg til å bli onkel. Den onkelen der, glad og forventningsfull, har det alltid vært et hull etter inni meg. Kanskje det var derfor jeg snakket med ham da jeg var liten. Men han har aldri trengt seg på, og kanskje det er derfor jeg fortsatt snakker med ham av og til.

Jeg kjente aldri Rolf, og jeg har alltid kjent ham.

Jeg vet ingenting om plattformer, og jeg vet alt om dem.

Lenge visste jeg ingenting om sorg, men jeg har vokst opp midt i den, så den var ingen ukjent fiende da jeg møtte den en dag. Den er bare en del av resten av livet.