Råolje
Det er over en generasjon siden «Alexander L. Kielland»-ulykken. Men fortsatt pågår en kamp om hvordan tragedien skal fortolkes, og hvilke fakta vi skal bruke for å forstå den.
Vi har brukt tre år på forarbeidet til prosjektet. Vi har snakket med nærmere 300 personer som på ulike måter ble berørt. Alle samtalene er nedtegnet og den enkelte har gitt samtykke til bruk til dette formålet.¹ De har delt erfaringer og minner med oss, her er overlevende, pårørende, øyenvitner, redningsmannskap, kolleger, arbeidsgivere, representanter fra myndigheter og offentlighet.
Leserne vil møte 103 av dem, presentert gjennom bilder og korte personlige utsagn. I tillegg reflekterer ni andre over hvordan ulykken påvirket dem, deres bransje, deres familie eller samfunnet i korte essay.
Plattformen som ikke kunne velte er en visuell dokumentar, men det har aldri vært hensikten å dokumentere selve hendelsen visuelt. I stedet lar vi leserne møte de involverte der de er, her og nå. I bildefortellingen kommer vi tett på enkeltmenneskene. Vi møter individer som er historien. Bildene får mening gjennom korte personlige utsagn og identifisering av deres relasjon til katastrofen. I tillegg møter vi flere av dem igjen i essayene. Her utdypes forskjellige perspektiver på ulykken.
Det metodiske fundamentet er visuell polyfoni. Det greske ordet polyfoni betyr flerklang. Enkeltstemmene er likeverdige. Summen av stemmene er polyfonien, men den enkelte stemme er identifiserbar, distinkt og hørbar. Felles for dem alle er at livene deres på en eller annen måte er vevd inn i ulykken.
Enkeltstemmene er de personlige beretningene. Samklangen er helheten. Bildene gir nærhet til fortellingene. Menneskene er sterkt berørt av minnene sine, og minnene deres berører oss. Når vi som lesere kommer så tett på fortellerne, kommer vi også tettere på det som hendte, og følgene av det.
Sammen skaper alle erfaringene en sammensatt fortelling og et flerstemmig uttrykk, på samme måte som de forenes og favner om hverandre og former et kollektivt minne. Det gir fortellingen om Kielland-ulykken og dens ettervirkninger troverdighet og styrke.
Vi opplever stadig å få nye fortellinger om ulykken, og fortellingen blir stadig nyansert. Slik sett er polyfoni også en forutsetning for en pågående forskning som krever at vi går inn i nye dialoger og forholder oss til nye stemmer og ansikter etter hvert som erfaringer modnes og brytes i møte med andres. Slik formes og omformes historien.
I en liten bok kalt The Lesson of History oppsummerer historikerparet Will og Ariel Durant, som utga det monumentale verket *The Story of Civilization*, at essensen i å skrive historie er å være talerør for fortiden. De ønsket å formidle stemmene fra dem som preget perioden de skrev om.² Historieformidlingen var både en levendegjøring av stemmene og historikernes evne til å formidle den, understreket de.
Men fortiden kan bare forstås fra nåtiden.
Det har vært viktig for oss at de som før ikke har kommet til orde, de som har blitt overhørt og noen ganger aktivt fortiet, også er blitt hørt. Det finnes et demokratisk aspekt ved det. Men enda viktigere var det å kunne etablere innsikt vi ikke ville fått uten en mangeartet nok polyfoni.
Som litterært begrep er polyfoni brukt av litteraturteoretikeren Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin (1895–1975). Ifølge Bakhtin er forfatterstemmen til stede gjennom mange ulike stemmer, og gjennom utvalget av stemmer. Forfatteren formidler sitt budskap gjennom hvordan stemmene sorteres i forhold til hverandre, og hva som er trukket ut fra samtalene.³
Et nøkkelbegrep for Bakhtin er dialogen, der ordene blir et felles rom mellom de som samtaler. Ord danner sosiale fellesskap.
I vårt arbeid har vi lyttet til mange forskjellige stemmer og stått i dialog med en rekke mennesker. Kildene våre har ikke nødvendigvis hatt noen direkte kommunikasjon med hverandre. Det er vi som forfattere og historikere som bringer kildene i dialog gjennom en visuell og verbal polyfoni. Gjennom redigering og publisering bringer vi dialogene til leserne.
Det er vår ambisjon å skape et rom for videre dialoger både mellom de som var berørt av ulykken og oss andre.
På baksiden av en bok som handler om kanadiske krigshistorier, siteres en soldat fra Korea-krigen; «jeg har ingen idé om hva generalene, historikerne og statistikerne har sagt om den forferdelige natten på bakketopp nummer 187 i Korea. For å være helt ærlig er jeg ikke engang interessert. Min historie er den som blir fortalt i forlegningene og kantinene av mennene som var med».⁴
Mange av de som var med, har kommet med tilsvarende uttalelser. De vil ha fortellingene og ikke analysene. De er ikke interessert i de analytiske, dokumentariske arbeidene uten at de blir koblet til menneskeskjebnene, eller rettere sagt, til minnet om dem.
Fotografiet deler i så måte mange likhetstrekk med minnet. Hendelsen, og bildene fra den, er og forblir de samme. Men vår opplevelse av fotografiene og våre minner om hendelsen forandrer seg.
Tiden endrer oppfatningen av det som skjedde. Den forandrer vår oppfatning av sammenhenger, konsekvenser og virkninger. Gjennom dialog med omverdenen utvikles tolkningene våre. Og vi kan aldri tre ut av vår egen tid når vi fortolker fortiden.
*Råolje* er vårt bidrag til en oppdatert forståelse av Kielland.
Selv om minner og tolkninger etter hvert får andre valører enn de rent faktiske beskrivelsene fra tiden like etter ulykken, betyr ikke det at sannferdigheten eller betydningen er erodert. Kanskje er det snarere tvert imot slik at avstanden er avklarende, at polyfonien skaper en enhet til erstatning for datidens kakofoni. At samklangen mellom de tilbakeskuende stemmene gir en mening som det kaotiske og uoversiktlige like etter hendelsen ikke kan gi.
Slik kan polyfonien utfylle, og bidra til medopplevelse og forståelse.
Den franske filosofen Roland Barthes mente at fotografiet hadde potensial til å nå utover punktum. Et innhold som treffer betrakteren dypere enn det deskriptive, eller det som kan beskrives konkret, utvider forståelsen. Det er dette som beveger oss.
Slik eksisterer denne boken mellom noe som kan formidles med en setning, og noe som kan ta all plass.
«Det er slik det er», sa Mariann Thomassen til oss.
Hun så aldri mannen sin igjen.