Beate Østlund, datter av Ole Østlund.Ulykken har ødelagt så mye i min fars liv. Jeg ville ikke at den skulle ødelegge for meg også. Hvis jeg ser livet fra hans side, ser jeg at han har kjempet for det han har brent for.
Hanne Vasshus, datter av Ole Østlund og søster til Beate Østlund.Det er ikke bare de etterlatte som har mistet noen. Han forlot oss da vi var små. Han sa selv at «Alexander Kielland» var hans kors å bære. Ulykken ble viktigere enn oss, ungene hans. Jeg blir kvalm når «Alexander Kielland» blir nevnt.
Dag Trondsen, tidligere nordsjødykker.Fant den siste omkomne, før plattformen ble snudd. Deltok i snuoperasjonen. Under ett av disse dykkene fikk han alvorlig dykkersyke, som blant annet resulterte i ødelagte knær.Jeg har også posttraumatisk lidelse. Det er en av de betegnelsene de har satt på meg. Hva det innebærer vet jeg ikke helt. Får spørre de som har peiling på slikt.
Marit Gilje-Jaatun, overlege ved psykiatrisk klinikk, Sentralsjukehuset i Rogaland.Hadde ansvaret for oppfølging av overlevende som var innlagt på sykehuset. I ettertid brukte hun ett år på å intervjue og kartlegge reaksjoner hos samtlige overlevende etter ulykken.I løpet av året snakket jeg med de fleste av de overlevende. De som ikke svarte på henvendelser ble oppsøkt. Én glemmer jeg aldri. Vi hadde forsøkt å få kontakt mange ganger uten respons. Til slutt oppsøkte jeg ham hjemme. Det ble en lang ettermiddag, og sen kveld som endte med spørsmålet: Hvorfor kom du ikke før?
Kristin Øye Gjerde, seniorforsker ved Norsk Oljemuseum.Gikk hjemme med nyfødte tvillinger og husker sørgemusikken på radioen i dagene etter ulykken.«Kielland»-ulykken er den mest markerte hendelsen i norsk oljehistorie og norsk arbeidslivshistorie. «De svarte dagene» er en del av den faste utstillingen på Oljemuseet, og noe av det første du møter der. Sentralt plassert er det brutte staget fra plattformen – malt i sort. Utstillingen skal være et sted for refleksjon.
Ine Fintland, arkivar ved Statsarkivet i Stavanger.Bidrar med å formidle tilgjengelig kildemateriale fra de ulike aktørene. Norsk olje- og gassarkiv rommer totalt ti hyllemeter med etterforsknings- og saksbehandlingsdokumenter fra riggeieren Stavanger Drilling, Stavanger politikammer, Arbeidstilsynet, Oljedirektoratet, operatøren Phillips og fra «Kielland»-fondet.I 2040 vil opplysningene om ulykken bli tilgjengelig for allmenheten. Da vil alle selv kunne danne seg et inntrykk av hva som skjedde.
Jim Rune Pettersen, dykker.Deltok i snuoperasjonene i Gandsfjorden.Jeg har samlet alt jeg har funnet om «Kielland», aviser og filmer. Det har vært litt av en jobb. Jeg har overlevert alt til oljemuseet, det er viktig at historien blir husket.
Lennart Lundholm, material- og personalkoordinator på Ekofisk.Skulle vært på «Kielland» den kvelden men kom ikke ut på grunn av tåke. Satt på Telford’s pub på Caledonien i Kristiansand der flere nordsjøfolk samlet seg etter meldingen om forliset.Jeg fikk beskjed om at jeg måtte sende mine kollegers gamle slitte vernesko og kjeledresser hjem til de pårørende. Det opplevdes hardt og endelig. Hva faen skulle de pårørende med en gammel, skitten kjeledress?
Maria Aano Reme og sønnen Ludwig.Maria er datter av Kian Reme og niesen til Rolf Arthur Reme. På bildet gjenforteller Ludwig en av historiene om Rolf.Maria: Ulykken er offentlig, men for oss mest personlig. Vi snakker ikke om det hele tiden, fortier det ikke heller. Det er en del av vår familiehistorie. Jeg vokste opp med det, ble født inn i det. For meg har det vært en selvsagt del av tilværelsen. Rolf har alltid vært død, men alltid vært der. Far min har fortalt Ludwig om Rolf. De samme røverhistorier som han fortalte meg, om hva han og Rolf gjorde da de var små og bodde i Amerika. Ludwig spør, og far min forteller. At Rolf er død nå, og at det var en stor ulykke i Nordsjøen da jeg var liten, at Rolf var der og ikke overlevde.
Kjell Skalleberg, leder av Nasjonalt Støttegruppenettverk. Mistet datteren i flodbølgekatastrofen i 2004.Nasjonalt Støttegruppenettverk er den første støttegruppen i Norge, opprettet av Kian Reme etter «Kielland»-ulykken.Pårørende må høres, det er vi som skal leve med tapet. Fellesskapet er viktig, men alle må finne sin måte å håndtere tapet på.
Harald Inge Håvik, leder for cateringpersonellet på «West Gamma» da den forulykket.I 1982, da jeg begynte, var det kommet på plass overlevingsdrakter og sikkerhetskurs. Sikkerhetsopplæringen var udiskutabel. Alle måtte ha kurs.
Aslaug Norun Håvik, jobbet i cateringen på «West Gamma». Gift med Harald Inge Håvig.Var om bord på plattformen «West Gamma» 21. august 1990. Plattformen kom i havsnød, og sank like etter. Alle ble reddet og tatt opp i redningsbåter.Alle satt på broen i overlevelsesdrakt, vi hoppet i havet bundet sammen i kameratline, ble tatt opp først i pickupbåt og derfra i supplybåt. Det tok mange år før jeg våget å ha hodet under vann. Da jeg til slutt måtte fornye sikkerhetskurset greide jeg å holde hodet under vann takket være en god instruktør.
Ommund Stokka, leder arbeidslivsavdelingen i Industri Energi.Sikkerhetskursene, overlevingsdraktene og verneombudssystemet er minnesmerkene etter «Kielland». De er innvevd i våre gjøremål.
Solfrid Lerbrekk, ungdomssekretær i LO, Rogaland.Datter til Oddbjørn Lerbrekk som overlevde ulykken.Jeg tror ikke en slik ulykke kunne skjedd i dag. Ikke med de kontrollrutinene vi har og de metodene med non-destructive testing, ultralyd, røntgen, industriell struktur og sveis.
Hilde-Marit Rysst, forbundsleder, Safe.«Kielland» virker ikke lenger. Storulykken som rammet oss er ikke lenger levende i folks bevissthet. Vi må få frem denne historien igjen, så det ikke må en ny ulykke til for å gi oss perspektiv.
Mohammad Afzal, HMS-sekretær i Fellesforbundet.Representant i Sikkerhetsforum og Regelverksforum.I første tildelingsbrev fra arbeidsminister Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) i 2014 var setningene om at Norge skulle være verdensledende på HMS innenfor petroleumsvirksomheten tatt vekk. Vi i Fellesforbundet reagerte og sendte brev til departementet og gjorde de oppmerksom på at setningen manglet. Det ble tatt opp med departementet fire ganger før setningen var tatt inn igjen. Det er viktig at ambisjonsnivået ikke senkes.
Magne Ognedal, tidligere direktør i Oljedirektoratet.Personlig er «Kielland»-katastrofen noe jeg aldri glemmer. Selve opplevelsen dukker fram i hodet ofte. Den har preget meg på den måten at jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for at en storulykke aldri skulle kunne skje igjen. Det kunne jeg gjøre best gjennom å være involvert på myndighetssiden og arbeide med kontinuerlig forbedring.
Siv Oftedal, har hatt en rekke lederposisjoner i Phillips og Statoil.Startet i opplæringsavdelingen i Phillips tre år etter ulykken.Industrien har vært gjennom et generasjonsskifte. Det er mange ansatte både i oljeselskapene og i myndighetsapparatet nå som ikke fikk «Kielland» og de umiddelbare ettervirkningene med seg. Og som derfor ikke er en del av denne historien. Er det slik at den enkelte av oss til enhver tid må ha en slik ulykke i ryggmargen for å kunne jobbe systematisk med sikkerhet? Vi må passe på at det ikke bare blir teori, retorikk og pliktøvelser.
Stein Bredal, tidligere fagforeningsleder og mangeårig styremedlem i Statoil.Stod i radiorommet på naboplattformen «Edda». Mens han ventet på helikopterskyss til «Kielland», hørte han nødropet.Mitt liv forandret seg den dagen. Tidligere hadde gode tariffoppgjør vært pønsjen. Siden har gode kontrollrutiner og relevant fagutdanning vært det aller viktigste.
Gunnar Berge, stortingsrepresentant i 1980.Tidligere direktør i Oljedirektoratet, nå styreleder i Petoro.Vi stod midt oppi denne kulturkampen – og så kom «Kielland». Da skjedde det en veldig maktforskyvning. Da måtte de amerikanske oljeselskapene opptre på en annen måte og bli mer ydmyke. Sånn sett hadde «Kielland»-ulykken effekt, den ble en katalysator. Det ble en vekker, hvordan kunne man forsvare å gå videre?
Knut Åm, sivilingeniør.Var forsknings- og utviklingssjef i Statoil i 1980. Stilte Statoils materiallaboratorium til disposisjon for materialteknisk analyse av det avrevne staget.I Phillips opplevde jeg et positivt samspill med gjensidig påvirkning mellom amerikansk og vestlandsk arbeidskultur. Hardtarbeidende folk fra det amerikanske bibel- og tornadobeltet og det norske bibel- og stormbeltet gikk godt sammen.
Torvald Sande, sivilingeniør.Leder i forskningsgruppen i Oljedirektoratet 1978–1982. Administrerte en rekke forskningsprosjekter innen sikkerhet og beredskap på norsk sokkel.Vi har lært at en delkollaps ikke skal føre til totalkollaps. «Kielland» gjorde det tydeligere at designkrav måtte med i den totale sikkerhets- og beredskapsvurderingen. Etter «Kielland» har det vært et absolutt og naturlig krav.
Fredrik Hagemann, geolog, og første direktør i Oljedirektoratet.Fikk først beskjed om ulykken om morgenen – dagen etter.Trodde ikke det kunne være riktig – at en plattform kunne kantre. Sikkerhet har vært viktig fra første dag i norsk oljeindustri, men ulykken skapte en udiskutabel konsensus. Da Oljedirektoratet i 1976 gikk inn for at Statfjord B ikke kunne bygges likt som Statfjord A, at det måtte være avstand mellom boligkvarter og produksjon, var det de som mente at jeg måtte mentalundersøkes. Oljedirektoratet fikk det som de ville, selv om det politiske presset var stort. Etter «Kielland»-ulykken ville slike karakteristikker og debattformer ikke kunne funnet sted.
Leif Johan Sevland, ONS-direktør, og tidligere ordfører i Stavanger.Det var en kolossal tragedie. Det er viktig å minne hverandre på hvor voldsom den var, hvor omfattende den var, og hvor hardt den rammet. Vi må passe på at det ikke bare blir gubber som uttaler seg om arven etter «Kielland».
Erland Pettersen, underdirektør i riksarkivet.Avbildet i arkivets samling av objekter fra 22. juli-markeringene.Som historikere er vi lite i stand til å spå framtiden, men vi kan forstå fortiden og se hvordan den peker framover og påvirker oss.
