Pappa

Vi var flyttet hjem etter tre år på Trinidad, hvor pappa jobbet for Pusnes. En stor overgang på mange måter, både når det gjaldt miljø og årstider. Men størst var overgangen fra engelsk til norsk skole. Ikke alle lærerne tok hensyn til at jeg hadde hull i norskkunnskapene mine, tvert imot, en av dem lo av meg foran klassen. Og for ei jente som var blitt premiert på den strenge britiske skolen, var det vondt å bli behandlet som en som ikke kunne. Men jeg fant meg fort til rette, som en aktiv tiåring gjerne gjør. Jeg hadde alltid et prosjekt på gang, og ofte flere på samme tid. På Revesand var det trygt, med naboer som var både nysgjerrige og omsorgsfulle. Og hjemstedet hadde alt ei vilter jente kunne ønske seg: venner, natur, hav og himmel. Seiling, bading og fotball om sommeren, og ski og skøyter om vinteren. Jeg kjedet meg aldri. Mamma var hjemmeværende som mange mødre var på den tiden, pappa kom og gikk. Som ansatt i oljebransjen var han to uker borte og to uker hjemme. Plattformen het «Haakon Magnus», og vi fikk innblikk i hva Norge og nordmenn skulle leve av i framtiden.

Årene gikk, og påsken nærmet seg i 1980. Pappa skulle ut på plattform igjen, men denne gangen på en ny, boligplattformen «Alexander L. Kielland». Det at han skulle på en ny plattform, gjorde at jeg kjente på en spenning, uten at jeg kan si at jeg var redd.

Det kom kanskje til uttrykk i følgende:

Dagen før han reiste, var litt spesiell. Vi var på vei til pappas tante og onkel, og jeg leide pappa der vi gikk opp mot huset. Plutselig spurte jeg ham om noe jeg aldri tidligere hadde spurt om: «Pappa, den plattformen du skal ut på nå, kan den kantre?» Da stoppet pappa opp og sa: «Nei, Merete, den kan ikke kantre, for den har fem bein og flyter stødig.» Så forklarte han meg noen tekniske ting som jeg ikke husker lenger.

Da han hadde gjort det, tok jeg mot til meg og kom med et spørsmål som en grublende 13-åring ikke hadde turt å spørre om før: «Pappa, tror du på Gud?» Pappa snudde seg mot meg og sa: «Selvfølgelig tror jeg på Gud, Merete!» Så gikk vi videre.

Kvelden kom, og vi skulle si god natt og farvel, for pappa skulle reise tidlig neste morgen. Jeg kan huske at min yngste bror og jeg gav pappa 14 klemmer hver, en for hver dag han skulle være borte. Jeg var vant til at pappa reiste og snek seg ut av huset for ikke å vekke oss. Men den morgenen våknet jeg og stod opp og gav pappa en ekstra klem.

Nå gikk dagene slik de pleide hjemme, med skole, fritidsaktiviteter og venner, og mamma som det trygge holdepunktet for oss tre barna.

Torsdag 27. mars satt vi i TV-stua. Barne-TV var akkurat ferdig. Plutselig kom en plakat over skjermen, med et ord på skrå: EKSTRASENDING. Så kom Kari Sørbø, en av NRKs faste nyhetsjournalister i TV-ruta, med følgende beskjed: «Det har skjedd en ulykke i Nordsjøen. Boligplattformen ‘Alexander L. Kielland’ har kantret.»

Da den setningen var lest, ble det en merkelig stemning i TV-stua, og en øredøvende stillhet fylte rommet. Det neste jeg husker, var at lillebror Are på åtte brøt stillheten med spørsmålet: «Mamma, er det den plattformen pappa er på?» Mamma klarte ikke å svare, og ikke vi andre heller. Det føltes som om ordene satt fast et sted inni oss. Og Are sprang gråtende ned på rommet sitt.

På det tidspunktet «visste» jeg at pappa var død.

De neste timene føltes som en vond evighet. Etter hvert som mamma fant igjen fatningen, fikk vi beskjed om å legge oss. Men hun satt oppe hele natten og håpet på en god nyhet som aldri kom.

Det ble fredag, den lengste fredagen i mitt liv. De første som kom, var mammas søsken og min venninne Katrine, som bodde like ved. Og dagen husker jeg som en eneste lang og vond ventetid.

Å gråte foran mamma var vanskelig, for jeg kjente på hva hun måtte føle bak sitt sterke ytre. Derfor ble det mange turer opp til venninna mi den dagen, hvor tårene fikk renne fritt, før jeg sprang hjem igjen. Når tryggheten var blitt borte, kunne hva som helst skje. Derfor måtte jeg straks hjem for å se til mamma.

Vi hadde akkurat fått oss telefon, og denne grå telefonen i hjørnet fikk all oppmerksomhet de neste timene og dagene. Men den ringte ikke.

Lørdag kom venninna mi og ville ha meg med til byen for at jeg skulle få en «pause». En gammel dame vi møtte, spurte meg i ren omsorg om hvordan det gikk. Jeg klarte ikke svare, så Katrine svarte for meg mens jeg gikk videre.

Idet jeg kom inn døren hjemme, fikk jeg bekreftet følelsen jeg hadde hatt helt fra torsdagen: Pappa var funnet, omkommet!

Dagene som fulgte, var som i en tåke for meg. Det neste jeg husker klart, er begravelsen. Pappa var den første av de omkomne som ble gravlagt, dagen før skjærtorsdag. Og Færvik kirke var fylt til siste ståplass. Den dagen gikk det opp for meg at pappa betydde mye for mange, for mange delte sorgen som mamma og vi tre barna følte. I ettertid har jeg tenkt på det som en omfavnelse.

Vi gikk rett inn i påsken, og fikk dermed noen dager til å komme oss på, før skolestart. Jeg opplevde at klassekameratene tok hensyn til meg, og det var lite snakk om ulykken når jeg var til stede.

Veien videre handlet om mammas formidable styrke. Midt i sin egen bunnløse sorg førte hun oss barna tilbake til hverdagen med skole og aktiviteter, min brors konfirmasjon en måned senere og alle praktiske gjøremål hun måtte ta seg av alene.

Å overnatte hos venninner ble vanskelig for meg, jeg måtte passe på mamma. Men på et tidspunkt forsto mamma hvordan jeg hadde det. Og en kveld jeg hadde bestemt meg for ikke å være med på konserten til Ten Sing-koret jeg elsket å synge med, skysset mamma meg ut døren med ordene: «Du skal ikke være hjemme og passe på meg, for det kan hende at jeg venner meg til det og synes det er greit. Du skal ut og leve ditt liv, jenta mi, så sees vi etterpå.»

Smerten i sorgen avtok etter hvert, og de vonde sårene fikk gro. Men arrene vil alltid være der. Og savnet. For prisen for å elske er sorg og savn!

Å miste pappa som 13-åring har gjort noe med meg. Hver dag er blitt viktig for meg. Ingenting er en selvfølge. Jeg har bare øyeblikket, og når denne setningen er lest, er øyeblikket over og kommer aldri tilbake. Derfor må jeg hele tiden forsikre mine kjære om at jeg elsker dem. Derfor ønsker jeg å møte mennesker med respekt og vennlighet.

Vi bærer alle på ting vi har opplevd i livet. I min bagasje har jeg både sorg og savn, men jeg har også fått lov til å fylle på med solskinn og gode opplevelser. Og minnet om pappa er blitt en styrke i livet mitt. Den kjærlige, vennlige, hissige, pirkete, rause, omsorgsfulle, hjelpsomme, flinke, lune, koselige, arbeidsomme, uredde, gjestfrie, humoristiske, rolige og trygge pappaen min.