Å være i historien
Den 27. mars 1980 havarerte plattformen «Alexander L. Kielland» i Nordsjøen. Baste Fanebust var transportkoordinator på Ekofisk og ansvarlig for å dirigere skipstrafikken de første timene etter havariet. Antallet overlevende var 89, mens 123 mennesker mistet livet.
Alt dette er sant.
Men det er ikke historie, i det minste ikke for meg.
I stedet er det hva historikere kaller protokollopplysninger – en stakkato oppramsing av uomtvistelige fakta som like gjerne kunne vært formulert i listeform.¹ For eksempel slik:
Tidspunkt: 27. mars 1980
Sted: Nordsjøen
Hendelse: Plattformen «Alexander L. Kielland» havarerte
Resultat: 89 overlevende, 123 døde
En slik fremstilling oppfatter jeg som dypt utilfredsstillende fordi det eneste den har å tilby, er kunnskap uten innsikt. Protokollopplysningene er historiens byggesteiner, men behøver fortolkningen som bindemiddel. Det må konstrueres en engasjerende fortelling før bygningen er noe man bør invitere lesere inn i. Først da kan man håpe på at historien, i sin opprinnelige betydning undersøkelse, kan gi økt forståelse, og om mulig også forklaring.²
Her er mitt forsøk i boken *Oljelandet. Fortellinger fra innsiden:*
MAYDAY MAYDAY ALEXANDER KIE…
Klokken er 18.30 den 27. mars 1980, og min far er stinn og mett etter en god komlemiddag på Ekofisk Hotel. Han er på vei tilbake til redet sitt, vaktposten høyt oppe ved helikopterdekket på Ekofisktanken, da VHF-radioen han har hektet i beltet, spraker til liv.
Da han kaller opp plattformen «Alexander L. Kielland», kommer det ikke noe svar. Men like etter melder kaptein Didrik Stonghaugen seg fra supplybåten «Normand Skipper» og spør om han har hørt nødsignalet. Min far, transportkoordinator på Ekofisk de siste syv årene, ber ham om å seile bortom plattformen for å undersøke, samtidig som han selv fortsetter å søke kontakt med «Alexander L. Kielland». Uten resultat.
Et kvarters tid senere er Stonghaugen tilbake på radioen:
– Jeg tror ikke det jeg ser. Plattformen har veltet, og sjøen er full av folk. Hvis vi greier å berge ti personer fra dette, er det et Guds under!³
Her har mange opplysninger kommet til. Det første spørsmålet som bør melde seg for en kritisk leser, er hvor jeg som skriver, har dem fra.
Svaret er delvis at min far fortalte dem til meg, men også at jeg fant dem i et intervju som Rogalands Avis gjorde med ham og publiserte den 25. mars 2000.⁴ Det er nesten på dagen tjue år etter katastrofen. Er det da sikkert at de nye detaljene stemmer?
Svaret er at ja, det er nesten sikkert, fordi min far hadde gjenfortalt historien så mange ganger gjennom årene at minnene var sementert. Men også nei, fordi det er umulig å vite om det ble sendt ut et nødsignal noen sekunder tidligere som han ikke oppfattet, eller om han siterte kaptein Stonghaugen helt riktig.
Derfor ville jeg ikke sagt at jeg skrev historien om «Alexander L. Kielland»-katastrofen. Det jeg hadde grunnlag for å gjøre, var å skrive historie rundt min fars opplevelse av den. Og der hadde jeg et stort fortrinn fremfor journalisten i Rogalands Avis: Han fikk fortellingen én gang, mens jeg vokste opp med den.
Noen tenker at dersom enkelte opplysninger viser seg ikke å være fullstendig korrekte, er historien ikke lenger sann. Det er en sunn bekymring som kan lede til at man dekonstruerer en fortelling ved å plukke den fra hverandre og granske hvert element ekstremt grundig. Da er det en fare for at man bare sitter igjen i en haug av byggesteiner der hvor det tidligere stod et hus.
Et bedre alternativ kan være å øke innsikten gjennom flere fortellinger med ulike fakta, vinklinger og fortolkninger – altså flere historier. Jeg vil tro at det er hensikten med boken du nå leser.
Å få avstand til det nære
I to temmelig ulike bøker har jeg fortalt krigshistorie gjennom min farfar og oljehistorie gjennom min far, og dessuten gått tett på den store helikopterulykken 23. november 1977, da min onkel Ståle Dahl var blant 12 omkomne da helikopteret styrtet på vei til Ekofisk.
Dette er ganske paradoksalt, siden det ikke er den pårørendes fortelling jeg ønsker å bringe videre. Motivasjonen for å skrive bøker har vært å gjøre det generelle interessant, belyse det og øke innsikten – først og fremst min egen, deretter hos dem som ønsker å være med på reisen. Hensikten har slett ikke vært å fremheve det personlige.
Men historie behøver kjøtt og blod for å engasjere utover et smalt fagmiljø. Da blir det mest naturlige fortellergrepet å bruke sitt eget der det er relevant.
Samtidig er det slik at så lenge jeg ønsker å skrive faglig holdbar historie, kan jeg ikke være min fars sønn når jeg trekker ham inn i historien. Det jeg må kunne tilby, er mer informasjon som belyser og kanskje forklarer, ikke et filter som siler bort det ubehagelige.
Når noen av resultatene av «Alexander L. Kielland»-katastrofen var fyllekuler, kvinnehistorier, angst og depresjon, samt utallige hel- og halvhjertede forsøk på å bryte ut av dette mønsteret, hører det med – akkurat som det ubeleilig minnet om at mønsteret var etablert før ulykken.
For ved nærmere ettertanke: Var ikke faren min hard på flasken og ute av ekteskapet allerede på slutten av 1970-tallet? Jo, han var det, og derfor tar jeg også det med, sammen med tanken om at selv om vår familie fant sin egen måte å leve med konsekvensene av katastrofen på, var vi ikke blant dem som ble rammet hardest.
Far kom tilbake fra et skift der hans beste venn og mange kolleger omkom. Han var forandret, men i live. En av forandringene var at katastrofen kunne brukes til å forklare mye som hadde gått galt, også der det egentlig innebar å spenne vognen foran hesten.
For selv om kronologien forplikter historikeren, er det ikke slik vi lever livet. I stedet flyter det hele sammen, slik at virkning erstatter årsak (hvis det finnes noen klar sammenheng overhodet), minner forveksles med historie og identitet baseres på et sammensurium av myte og virkelighet.
Det er derfor god grunn til å være skeptisk til en som hevder at det er mulig å se seg og sitt utenfra, og så bruke dette til å skrive historie.
Når jeg likevel et stykke på vei påstår nettopp det, er det i respekt for kildekritikken og fagets metode. Disse verktøyene kan brukes til å tvinge frem en ønsket avstand, litt som en voksen og mer moralsk høyverdig versjon av taktikken min da jeg på ungdomsskolen og videregående skole solgte eller byttet bort stiler mot ymse goder: Både som en skriveøvelse og for å villede læreren argumenterte jeg gjerne for et helt annet synspunkt enn mitt eget.
Den parallellen skal ikke trekkes for langt, men er eksempel på at det er nyttig å være bevisst på ikke bare hva man skriver, men hvordan man skriver det.
Når jeg har brukt min far så mye som jeg har når jeg har skrevet om oljehistorien, er det for å skape en nærhet som trekker leserne med. Det er et bevisst grep, men selv må jeg hele tiden opprettholde en distanse, blant annet ved å konfrontere mine egne upålitelige minner med det han har skrevet og sagt til andre.
Dette er ikke anledningen for å diskutere historisk metode, men den danske historieprofessoren Søren Kjørup har oppsummert det konsist og godt:
«Historikeren er forpliktet på sine kilder; det er romanforfatteren ikke.»⁵
Klarer man å forholde seg til det også når kildene er nære, og til og med når man selv er kilden, kan resultatet bli faglig holdbart. Ellers er det mye godt å si om fortellingen også, og den har ingen tilsvarende minstestandard.
Fortidens kontinenter
Den britiske forfatteren Leslie Poles Hartley sa det usedvanlig vakkert:
«Fortiden er et fremmed land; de gjør tingene annerledes der.»⁶
Foruten den slående formuleringen ligger det besnærende og innsiktsfulle i bruken av verb i presens. Fortiden var ikke et sted hvor ting ble gjort, men er et sted hvor ting gjøres. Implikasjonen er at historie ikke er nedstøvede protokoller med opplistede fakta, men handling i nåtid.
Boken du holder mellom hendene, er en god illustrasjon på dette. Mer enn tre årtier etter «Kielland»-katastrofen blir denne monumentale tragedien bearbeidet på nye måter, både i bilde og tekst. Avstanden i tid gjør at noe går tapt, mens andre muligheter blir til. Man kunne ikke utforske ettervirkningene før ringene i vannet hadde rukket å spre seg.
I min fars og mitt tilfelle spredte de seg helt til Bolivia, som der det ligger – stort sett mellom ett og fire tusen meter over havet, midt inne på det søramerikanske kontinentet – er omtrent så langt borte fra Nordsjøen som det er mulig å komme.
Det er selvsagt helt usannsynlig at en tragisk hendelse på Ekofisk i 1980 skulle redde liv, helse og fremtiden til barn i Bolivia i dag.
Men slik er det faktisk.
Det var den personlige avdriften etter tragedien som fikk min far til å sette seg på flyet til Bolivia for å finne et tapt fadderbarn, og det var jakten på mening hos en fortapt oljearbeider som gjorde at han startet prosjektet Bolivia-familien etter at han hadde funnet barnet.
I en artikkel i VG fra 29. mai 1982 står det å lese at «oljearbeideren Baste Fanebust (40)» har satt seg fore å skaffe norske faddere til 600 fattige bolivianske barn». De første 43 fadderne var da på plass, de fleste med tilknytning til Ekofisk, og jeg tror faktisk at han forestilte seg at det skulle ta et år eller to til å komme helt i mål.
I stedet skulle det ta nærmere tjue år med utrettelig innsats.
Likevel: Da han brått døde i 2005, «arvet» min bror og jeg 650 barn ved seksten barnehjem og dagsentre. Vi overtok samtidig hans nye mål: 1000 barn skal til enhver tid få hjelp. Dit kom vi også, selv om noen faddere fortsatt mangler.
Når vi i dag holder foredrag om Bolivia-familien (og det må jeg selv ha gjort et hundretalls ganger), begynner vi derfor alltid med å fortelle om det som skjedde på Ekofisk den 27. mars 1980. Det var der spiren ble sådd, og det er en viktig del av organisasjonens identitet, på samme måte som Bolivia-familien gjennom det siste tiåret har blitt en viktig del av min.
Det jeg da merker, er at også selve hendelsen etter hvert har fått en annen betydning for meg. Katastrofen er fortsatt like åpenbar, og tragedien for dem som mistet sine nære, likeså. Men i mitt eget minne har det skjedd en forskyvning.
Tolkningen min i dag, her jeg sitter og ser på ringene i vannet, er at katastrofen ble redningen for min far, gjennom hans uortodokse flukt fra sorg og savn og de helt utilsiktede konsekvensene denne flukten fikk.
Mye viktigere er selvsagt at disse tilfeldighetene gjennom de neste tre tiårene har betydd mye for tusenvis av bolivianske barn. Men det var også der redningen lå, for allerede i 1982 måtte tilfeldighetene vike plassen for målrettet og meningsfullt arbeid. Helt alminnelig, kjedelig papirarbeid det aller mest av tiden, men fulgt av fantastisk berikende opplevelser når vi besøker Bolivia og ser resultatene.
Reisebrevene min far skrev etter besøkene, sitrer ikke nødvendigvis av fryd til enhver tid, til det har det vært altfor mange trivielle utfordringer å gripe fatt i. Men de bærer bud om at en oljearbeider på randen av selvutslettelse ble forvandlet til en ildsjel som beholdt gløden livet ut.
Slik ser jeg det nå, basert på det jeg nå vet og har silt ut som viktig.
Visst har jeg også myriader av andre minner. Blant annet om søvnløse netter i min fars leilighet, der drikkekamerater av og til virket like permanente som røykmerkene i taket, samt berget av panteflasker de etterlot seg, og som jeg måtte ta hånd om.
Og jeg husker hvordan han reagerte på forbudet mitt mot å løpe naken rundt på seilbåten: ved å ta på seg absolutt alle klærne han hadde med seg i bagasjen, inkludert tre bukser og minst seks fargerike skjorter. Det eneste de kunne sies å matche, var personligheten hans.
Men minnene våre er upålitelige vitner, også når vi tror de har etset seg fast. Selv om man skulle være blant dem som tror at det rent faktisk finnes én riktig måte å huske noe på, vil minnet vi henter frem, alltid være et av de utallige, subjektive alternativene.
For ikke bare er fortiden et fremmed land, men fortidens kontinenter er i drift.
Historien er bygget av realiteter, men realitetene er ikke uforanderlige størrelser som det hersker enighet om. Historien forandrer seg hver gang vi tolker dem på nytt, og derfor er det ikke mulig å stå på utsiden som en passiv betrakter; vi er alle deltakere, også når deltakelsen består i å lese, tolke og tenke.⁷
Avstand i tid, minnenes drift, ringene i vannet: Slik kan det ha seg at selv om «Alexander L. Kielland»-katastrofen er noe av det viktigste som knytter meg til minnet om min far, så har ankeret som løsnet i Nordsjøen, med årene fått et solid nytt feste.
I Bolivia, av alle steder.