Det høyeste punktet

Etter at jeg tok fagbrev ved Tangen verft i Kragerø i 1978, var drømmen å få jobb i Nordsjøen. Vi unggutta hadde hørt at dette var attraktivt, godt betalt og innebar mye fritid hjemme. Så da jeg fikk napp og jobb på Nymo for å jobbe på Ekofisk i Nordsjøen, gikk en guttedrøm i oppfyllelse. Nymo var verkstedet til Ugland-rederiet i Grimstad.

Påsken 1979 hadde jeg jomfruturen ut, og for en 19-åring var møtet med helikopteret og hele offshore-eventyret stort. Min arbeids plass framover skulle bli en plattform som het «Albuskjell 1/6 Alfa». Vi bodde på boligplatt former som var oppankret på Ekofisk-feltet, og måtte daglig transporteres med helikopter mellom jobben og boligplattformen.

På slutten av -79 ble «Alexander L. Kielland» min bolig plattform. Det ble et nært og tett arbeidsmiljø om bord, og det var stor stas hver gang vi møttes til en felles middag på Hotel Alstor i Stavanger, den siste kvelden før første flygning ut til «Albuskjell». Morgenflygningen vår kaltes «Champagneflighten», siden vi ofte nøt sosialt fellesskap kvelden i forveien.

Jeg vokste opp med beina i vannet, som en ekte kragerøgutt skulle, og brukte konfirmasjonspengene til min første båt. Fridykking var en stor, men kanskje litt farlig lidenskap. Ofte konkurrerte vi «gale gutta» om å bære tunge steiner langs bunnen. Mor, far og lillebror dannet en trygg ramme om oppveksten min, der alle var engasjert i håndball og sjøliv. Nabojenta ble etter hvert kjæresten min, og det var hun som ventet hjemme da mitt oljeeventyr startet.

Dette var i en så tidlig fase av oljealderen at det var så som så med komforten på «Alexander L. Kielland». Egentlig var den en borerigg som ble omgjort til boligrigg for å dekke det sterkt økende innkvarteringsbehovet i Nordsjøen.

Dette ble løst ved at de stablet containere oppå hverandre i fire etasjer. Og vi bodde der, i disse containerne, der vi også hadde svært enkle dusj- og sanitæranlegg ute på gangen.

Når man vet hvordan Nordsjø-arbeiderne lever i dag, står dette i sterk kontrast til livet på «Kielland» i 1979–80. Nå nyter oljearbeiderne den høyeste grad av komfort, både i matveien og med flust av sosiale og helsemessige tilbud. De har store kinosaler og trimrom på høyde med de kjente treningskjedene i Norge. Vår enkle kinosal befant seg under dekk, på et lager, med bølgeblikkplater som provisoriske skillevegger.

Da «Alexander L. Kielland» ble ombygget til boligplattform, kom det messe på hoveddekket, og det skal kokkene ha: Maten var fantastisk, om ikke så sunn i lengden. Jeg var på jobb julaften -79, og denne kvelden overgikk kjøkkenet seg selv, om mulig: I tillegg til den tradisjonelle julematen ble alt du kan tenke deg av luksusmat fra havet, satt fram. Det var hummer, østers, reker, krabber – alt ferskt og nydelig anrettet.

For nye arbeidere kunne livet på platt formen virke noe skremmende, særlig med tanke på alle lydene fra et urolig hav. Når bølgene ble flere meter høye, slo de opp under dekk. De skjærende lydene fra sjøen når «Kielland» ble trukket fra naboplattformen «Edda», sitter fortsatt i meg. Jeg vente meg til det, naturlig nok, selv om det både bråket og skar skarpt i metall. Men noen fare forbandt vi ikke med det – det var nok verst for de nye.

Etter endt arbeidsdag, som var presis klokka 18, syv dager i uka, satte vi oss i kaffe barene på våre respektive arbeidsplattformer og ventet på at helikopteret skulle plukke oss opp og fly oss til boligplattformene. Praten gikk, og vennskap ble knyttet. «Hjemme» på «Kielland» spiste vi middag og satt gjerne i salongene og pratet videre etterpå.

Ett inntrykk som har brent seg fast, er en eldre kar fra Haugesund som pleide å sitte i salongen og bøte garn! Treningsmuligheter om bord kan jeg ikke erindre at vi hadde. Ofte så vi en film på kinoen, eller vi spilte kort på lugarene. Det var alltid fire mann i en 18-fots containerlugar, og en kan bare forestille seg hvilket inferno av kroppslukter og lyder som ble normalen. Ikke akkurat noe for fine fruer på fastlandet. Vi brydde oss heller ikke så ofte om å skifte om til middag, for å si det slik. Men så var det heller ikke ett eneste skjørt å se på «Kielland» den gangen – ingen skulle imponeres.

Samtidig hadde vi hørt en oppløftende nyhet: Søsterplattformen til «Alexander L. Kielland», «Henrik Ibsen», som hadde vært inne for ombygging det siste året, skulle komme ut i slutten av mars som en topp moderne bolig plattform, og vi skulle flytte dit. Her skulle en del av cateringpersonalet være kvinner!

Ikke desto mindre: Vi talte alltid dager, og på slutten av hver 14-dagerstur begynte vi å telle timer. Vi levde jo mye for de to ukene hjemme. Arbeidsplanen den gangen var to uker på, to uker fri fire ganger, deretter fri seks uker, før mønsteret gjentok seg.

På nyåret 1980 er jeg trolig blant de aller yngste beboerne på «Alexander L. Kielland» med mine 20 somre. Tidlig i mars drar jeg og kjæresten på langhelg til København sammen med en kollega fra Nordsjøen og hans kone. Vennskap!

Uka før påske får jeg en gledens nyhet fra kjæresten: Hun er gravid! Dette er hennes avskjedshilsen dagen før jeg reiser ut på en ny 14-dagersjobb. Lite aner jeg da om hva som skal skje fire dager senere.

27. mars 1980

Dagen starter med vanlige rutiner: frokost og prat med gutta, og venting på helikopteret som skal fly oss ut til «Albuskjell 1/6 Alfa». Det er planlagt at «Alexander L. Kielland» allerede neste dag skal på boreoppdrag til et annet felt på britisk sektor, og skal erstattes av «Henrik Ibsen».

Hvis jeg husker riktig, så er det tjukk tåke denne morgenen, og all helikopterflyging blir derfor innstilt inntil videre. Etter lunsj blåser det opp til storm, og tåka forsvinner. Men nå må helikopteret fortsatt stå på grunn av stormen.

For å få timene til å gå sitter en gjeng av oss, jeg tror vi var seks mann, inne på min lugar og spiller poker utover dagen. Ute tiltar stormen, og etter hvert er bølgehøyden mellom syv og ni meter. Etter mange timers kortspill velger jeg å legge meg på køya for en høneblund før middag, som alltid blir servert fra kl. 18.30.

Jeg har underkøya nærmest et vindu som vender ut mot en korridor mellom oss og nabo containerlugaren. Jeg bråvåkner av et smell og skrik på lugaren. Jeg forstår straks at vi har fått voldsom slagside, og at noe er katastrofalt galt.

Garderobeskapene, som står langs veggen på motsatt side av min køye, har sklidd nedover og sperrer for døra ut av lugaren. Siden vi skal flytte over til «Henrik Ibsen» neste dag, har vi fire karene på lugaren pakket alt vårt i skipssekker og bager. Disse står løse på dørken, sklir samme vei og bidrar til at døra ut blokkeres.

I bare underbuksa får jeg, uten at jeg husker hvordan, åpnet vinduet og kommet meg ut i korridoren, videre gjennom en dør og ut til en leider som fører meg ned på dekk.

Der nede står en gruppe mennesker tett inntil et skott. Hvorfor de står der, vet jeg fremdeles ikke. Med alle de lydene og rabalderet som er rundt oss, er det kanskje umulig for dem å oppfatte noe som helst i tussmørket, kulda og stormen. Min eneste tanke er å komme meg fort over dekk og til det høyeste punktet, for her begynner tunge ting å rase.

Akkurat idet jeg med få centimeters klaring passerer gruppen med folk, sklir en 18-fots container inn i dem. Jeg hører metallsmell, men i tillegg en lyd jeg aldri før eller senere har hørt: lyden av menneskekropper som presses sammen. Ingen skrik rekker å komme fra dem, men jeg blir oversprøytet av bløte kroppsdeler og blod.

Deretter handler jeg kun instinktivt: Jeg skal til det høyeste punktet, jeg skal overleve!

Men jævelskapen stopper ikke her. Jeg har ikke kommet mange meter videre før jeg ser min beste venn fra København-ferien ligge foran meg på dørken, omtrent delt i to av en tykk ankervaier som akkurat har røket, med de enorme kreftene det innebærer.

Synet får meg til å tvile på om jeg bør bevege meg oppover likevel. For nå ser jeg nemlig en livbåt nede ved ett av plattformbeina, og den er låret. Men dette er på losiden hvor vinden blåser inn. På taket av livbåten, nede ved vannkanten, ser jeg en god kollega fra «Albuskjell 1/6 Alfa». Jeg må heller prøve å komme meg ned til den livbåten, tenker jeg da.

Men etter få meter i den nye retningen ser jeg at de ikke får løst livbåten, og at kollegaen min blir knust mellom livbåten og skaftet på grunn av bølgene som slår båten gjentatte ganger hardt mot skaftet. Da bestemmer jeg meg for likevel å komme meg oppover mot det høyeste punktet.

På vei oppover blir jeg stående i kø på gangveien. Det blir sendt redningsvester bakover, og jeg får den siste. Bak meg står en god kollega, en som også er fra Telemark, men er bosatt i Kristiansand. I ettertid får jeg vite at han omkommer, det har plaget meg siden. Men jeg forstår der og da at uten redningsvest vil jeg dø, og overlevelsesinstinktet er i sitt vesen egoistisk. Det er en kjent menneskelig svakhet, eller en styrke? Ikke vet jeg.

Endelig er jeg oppe på det høyeste punktet, der ankervinsjen er. Under normale forhold er det 22 meter herifra og ned til vannet. Men med den store slagsiden som plattformen har fått, vet jeg ikke hvor mye høyere det er nå.

Mens jeg står på toppen, oppdager jeg et helikopter som henger i lufta rett over meg. Jeg veiver med armene for at de skal fire ned en vinsj og redde meg. Men de har selvfølgelig ikke sånt utstyr om bord; de er kun ute for å sondere situasjonen og rapportere videre til Redningssentralen.

Da husker jeg de mørke tankene som kommer: Min bestefar døde på sjøen, min fetters far døde også på sjøen. Min egen pappa og min kjære fetter vokste begge opp uten fedre – skal heller ikke mitt barn få vokse opp med sin far? Er det en forbannelse i slekta?

Jeg husker ikke flere klare tanker fra det øyeblikket, bare beslutningen om å hoppe. I ettertid vet jeg at mange ikke overlever hopp fra så stor høyde.

Det neste jeg husker, er et kaos av bobler, gjenstander og en følelse av å være helt vektløs og desorientert. Så fører redningsvesten meg mot livet. Boblene sender meg opp til overflaten av et stormende hav, opplyst av lykter som er tent på flenbommen på «Edda» for å se etter overlevende.

Når jeg ser meg rundt, er hele plattformen borte! Det eneste jeg ser, er de fire pongtongene i vannflaten.

Plutselig føler jeg meg trygg! Trygg? Jeg er i vannet, og jeg er vant til det! Alt omkring meg ser jeg nok ikke, men noen vonde syn har festet seg.

Så blir jeg innhentet av kulda. Jeg ligger nok 20 minutter i vannet, som holder 6 grader.

En skjebnens ironi er det kanskje, men ikke desto mindre riktig: Vi er fire karer fra Kragerø på «Kielland». Vi er ikke på samme sted om bord når ulykken skjer, men plutselig møtes tre av oss i vannet.

Den første kragerømannen er Helge Eneberg. Vi oppdager en åpen pickup-båt og svømmer sammen mot den. Vi kommer oss oppi, men den er tom for folk og full av vann, helt opp til ripa. Jeg er fortsatt kun i under buksa, og kulda kryper innover i kroppen.

Vi ser en annen livbåt 20–30 meter unna. Etter en diskusjon med få ord blir vi enige om å gjøre et forsøk på å svømme dit, til tross for høye bølger og kulde som ikke er forenlig med liv særlig lenge.

Vi kommer dit, kreftene mine ebber nesten ut. Beina føles som tømmerstokker og fingrene som stive kjøttpølser. Det viser seg at livbåten ligger med bunnen i været, men det er en overbygd og lukket båt (Harding) som skal være mulig å snu. Rundt båten ligger det omtrent 15 mann i vannet, og det viser seg å være omtrent like mange i den.

På dette stadiet har jeg ikke mer å bidra med, nå regner jeg faktisk med å dø. Jeg bruker mine siste krefter til å binde den ene armen til tauverket langs utsiden av livbåten. «Så finner de meg i alle fall, og får meg hjem», tenker jeg.

Det som skjer videre, er at de 15 i livbåten klarer å få snudd den i samarbeid med de på utsiden, og jeg blir dradd opp og inn.

Der inne kommer livet sigende tilbake i bevisstheten. Det er varme kropper tett sammen, og mange kaster opp på grunn av sjøsyke og osen fra et knekt dieselrør. Den ekstreme måten å få tilbake kroppsvarmen på tiner meg, og overlevelsesgløden er igjen tent i meg.

Via VHF i livbåten får vi etter en stund kontakt med supply-båten «Normand Skipper». Jeg tror klokka er mellom 21 og 22 nå, men jeg er ikke sikker. Vi blir enige om at de skal prøve å få oss om bord der. «Normand Skipper» skal komme opp på vår side.

Vi er da seks til åtte mann som går ut og opp på taket av livbåten, og jeg er en av disse. Idet supply-båten kommer, er bølgene så store at vi krasjer inn i hverandre, og deler av båttaket sprekker på langs.

Vi bestemmer oss for å gjøre ett forsøk til. Supply-båten kaster ut et sikkerhetsnett på sin skuteside, og vi er på nytt seks–åtte mann på båttaket, klare til å hoppe. Alle som hopper fra taket, klarer å feste seg til sikkerhetsnettet og blir dratt om bord, til LIVET!

Alle de andre i livbåten blir reddet neste morgen.

På supplybåten får jeg varme klær; jeg vil aldri glemme en grønn terylenebukse og en skjorte fra en matros, sikkert penklærne hans for landlov. Fra byssa kommer uforglemmelige egg, bacon og varme karbonadesmørbrød.

Mange tåler ikke lukta av den gode maten med så mye sjøvann og dieselgass innabords, men jeg er i himmerike. Med en sterk 20 år gammel kropp er jeg nå tilbake med fullt fokus. Resten av den uvirkelige natten står jeg på brua på MS «Normand Skipper» og skuer etter overlevende og døde i sjøen.

Hjemme i Kragerø gjennomlever mamma Petra, pappa John, lillebror Bjørn på 15 år og min kjæreste Berit et mareritt. Dagsrevyens nyhetsanker Kari Sørbø har brutt inn med en ekstra nyhetssending, og hele landet er i sjokk. Pappa John drar utpå natta til politistasjonen, men de vet ikke mer.

I femtida ringer min arbeidsgiver Nymo og forteller at Redningssentralen har fått inn en beskjed om at jeg er funnet, men at de ikke vet om jeg er i live.

På formiddagen 28. mars ca. klokka 10 blir alle overlevende som var om bord på «Normand Skipper», heist om bord til senteret på Ekofisk.

Min eneste tanke er å få kontakt med familien og min gravide kjæreste. Jeg går inn på et tilfeldig kontor hvor jeg finner en telefon. Så slår jeg et internnummer fra en liste der og kommer til en hyggelig dame på Phillips Petroleum sin base på Tananger.

Jeg forklarer kort situasjonen. Det trengs ikke mange ord, hele Norge er tydeligvis allerede fullt informert. Jeg ber henne ringe mine foreldre og min forlovede og si at Anders har det bra, og at jeg er sammen med Alf Gunnar Taraldlien og Helge Eneberg fra Kragerø, som også er i god behold, og at de må gi beskjed om dette til familiene deres.

Utpå dagen kommer jeg med helikopter tilbake til fastlandet, til den militære flyplassen på Sola. Der blir vi møtt av et enormt pressekorps, men vi blir heldigvis skjermet av redningsetaten og arbeidsgiver og gjemt bort på KNA-hotellet. Videre blir jeg trygt ivaretatt av arbeidsgiver og transportert til mine foreldres hjem i Kragerø.

Nå er det sen kveld 28. mars 1980.

Voksenlivet mitt startet med den største katastrofen et menneske kan oppleve. Videre i livet ble det også sterke bølgetopper og dype bølgedaler av lykke og kriser: Jeg giftet meg med ungdomskjæresten og fikk to sønner. Jeg fortsatte å jobbe offshore fram til 1986. Så gikk jeg over i salg, blant annet som distriktssjef i ABB.

I 2002 fikk jeg kreft med alvorlig spredning, men overlevde. Jeg fikk barnebarn og fant henne som er min nye kone. Ryggplagene som startet etter ulykken, tiltok, og jeg har gjennomgått tre store ryggoperasjoner.

Sommeren 2015 mistet vi vår datter (min bonusdatter gjennom 15 år) i kreft, knappe 32 år gammel. Hun døde fra sin fire måneder gamle baby.

Livet har vært kontrastfullt.

Når jeg ser tilbake, håper jeg nå at hver stein kan snus, slik at sannheten om «Alexander L. Kielland»-ulykken kan komme fram, og at vi endelig kan få vite hvorfor så mange måtte miste så mye.