Med blikket på «Kielland»

Å vokse opp i Stavanger tidlig på åttitallet var å vokse opp i skyggen av «Alexander L. Kielland»-ulykka. Å vokse opp i Bekkefaret var å vokse opp med blikket festa på plattformen.

Auglend skole ligger på en høyde sør for Stavanger sentrum. Vest for skolen er det to store veier. Først motorveien, selve moderni teten i Stavangers veibygging på syttitallet. Fire felt som markerer starten på alle bilturer sørover eller østover, og endepunktet for dem som kom kjørende til Stavanger før Rennfast beseira geografien og ga Stavanger en veifast forlengelse nordover. Motorveien omtales alltid i bestemt form, det er ikke en motorvei, ikke E18 eller E39, det er den ene veien byen har av sitt slag. Det var der man først fikk kjøre i 80 kilometer i timen en gang tidlig på åttitallet, 90 noe seinere, og skal 100 eller til og med 110 kilometer noensinne bli en fartsgrense Stavangers bilister får prøve innenfor egne kommunegrenser, er det garantert på motor veien det vil skje. Den er sprengt inn nedover berget bare noen hundre meter fra Auglend skole, som et skar fra ei elv som en gang har rent stri, før den sneier Ullandhaug skole og flater ut ved Mosvatnet og forsvinner i Madla veien en kilometer nærmere byen.

Elevene ved Auglend krysser motorveien på gangbruer mange meter over bilene som passerer i en jevn strøm under dem hver eneste dag. På vei ut av byen til Forus, til tyskernes gamle flystripe, et myrlendt landskap som i løpet av tre tiår fra tidlig syttitall har blitt forvandla til selve hjertet i oljehovedstaden i Norge. På Forus ligger hovedkvarterene til oljeselskapene som henter opp olje og gass fra Nordsjøens bunn, til oljeserviceselskapene som leverer utstyr og teknologi til utvinningen, til reklamebyråene, ingeniørene, catering selskapene og alle de som lever og puster med norsk oljeindustri. Mellom dem ligger alle de andre som sikrer seg sin andel av rikdommen Stavanger har bygd opp fra Ocean Viking en gang gjorde et uventa funn av seig og kullsvart olje under Nordsjøens næringsrike bunn. Hit styrer bilene i lange rekker om morgenen mens seks- til trettenåringene fra Auglend skolekrets krysser veien for å møte til første time i klasserommet. Og her står de i kø tilbake når klokka passerer tre og de samme ungene går hjem fra atter en skoledag. Ungene krysser motorveien, og så må de velge kursen videre.

På begynnelsen av åttitallet, da jeg gikk på denne skolen, var det veivalget et klassevalg. Vi skjønte det ikke da. Vi vokste opp i en tid da bevisstheten om klasse og klassetilhørighet var på retur i Norge, og ikke minst i Stavanger. Arbeiderklassen var nylig offisielt avskaffet av jappetid og høyrebølge, og mens borgerskapet i andre deler av landet nok kunne holde på sine ensomme privilegier i en tid til, måtte det lille og eksklusive stavangerske borgerskapet, de som hadde bestefedre som hadde drevet med sild, hermetikk eller shipping, innse at rikdommen ikke lenger var deres alene. Tvert om skapte olja en ny rikdom, hvor menn fra langt ringere kår enn dem selv, menn som snakket «gadespråg», aldri hadde satt sine bein i «klobben» og ikke var interessert i verken kunst, arkitektur eller de gamle villaers allianser, ikke bare tjente seg rike, men dannet selskaper og firmaer hvis skilt snart dominerte bybildet og etter hvert blei grunnleggende for selve byens identitet. Disse nyrike mennene, for det var stort sett menn som svingte seg opp i oljeboomen, delte ikke borgerskapets diskré sjarm – tvert om var de til dels svært indiskré og høylytte. Derimot delte de jærbondens ekstreme arbeidsmoral og intense skepsis og forakt for autoriteter og lediggang. De var rike, og etter hvert også mektige, men de skilte seg ikke ut fra sine ansatte i det ytre eller vesen på en måte som gjorde det mulig å gjenkjenne dem som borgere. De var et reint kutt inn i den sementerte klassestrukturen som Alexander Kiellands gamle by hadde hatt før olja.

Like fullt, når barn på Auglend som skulle vestover, hadde kryssa motorveien, tok de et klassevalg. Et valg de ikke hadde kontroll på, det var foreldrene deres sitt valg, eller heller livssituasjon, klassebakgrunn og utdanning som avgjorde valget. De skulle velge om de krysset Auglendsveien.

Auglendsveien var den gangen sterkt trafikkert, og i motsetning til motorveien, som altså hadde både underganger og gangbruer, måtte Auglendsveien krysses mellom bilene og på forblåste fotgjengeroverganger. Den åpenbare faren ved å komme seg over bidro til å understreke skillet. Krysset man grensa, var man over i de velståendes verden. Mellom de to veiene lå blokkene på Saksamarka sammen med rekkehus og kommunalboliger på området med det misvisende navnet «Solsletta». Foreldrene til ungene her jobba på supplybåt, de vaska gulv eller sveisa på Rosenberg, og en god del av dem hadde ikke jobb i det hele tatt. Her bodde foreldrene som sjelden dukka opp på skoleavslutninger og 17. mai, og her bodde de ungene som var best til å slåss.

Over Auglendsveien var alt annerledes. Der lå eneboligene på rekke og rad i veier med navn fra norske folkeeventyr. Ungene derfra hadde seilersko og boblejakker av dyre merker og foreldre som tok dem med til slalåmbakkene i Sirdalen i helgene. Her bodde akademikere og underdirektører, ingeniører og selvstendig næringsdrivende. Sikkert en og annen plattformsjef også, men oljejobbene på oversiden av Auglendsveien var sjelden av den farlige sorten. De jobbet på land på Forus eller i byen. Skråningen opp mot Ullandhaugtårnet var Audiene og de nye Volvoenes hjemsted, hele veien opp til jordene på Ullandhauggården, hvor hester fortsatt beita.

På den andre siden av Auglendshøyden, mot øst, i bakkene nedover mot Hillevåg og Gandsfjorden, var det færre unger på åttitallet. Rekkehusene lå tett i tett nedover. Mens ungene i husene for lengst var flytta ut, var foreldrene fortsatt igjen. Noen pensjonister, noen mot slutten av arbeidslivet, og mindre tilknytta den nye oljeøkonomien enn folkene på den andre sida. Bekkefaret, for det var her jeg vokste opp, var fredelig på grensa til det hermetiske. Slåsskampene var få, og alle hadde en pensjonistnabo som klaget om ungene bråka, hekken var for lav eller gresset for høyt. Vi hadde også vårt eget klasseskille, markert av Sven Foyns gate, men dette skillet var marginalt i forhold til det på vestsida. Hos oss var rekkehusene over Sven Foyns gate selveide, mens vi på nedsida bodde i boligbyggelag. Det var som sagt en marginal forskjell, men likevel viktig nok til at det fantes dem som aldri unnlot å nevne den. Vi hadde ikke noe borgerskap på vår side, ingen Audier og færre eneboliger. Men vi hadde utsikt. De som går vestover fra Auglendshøyden, får knapt følelsen av å være på en høyde der de går med ansiktet vendt mot den langt høyere Ullandhaugen, hvor telemasta på toppen markerer kommunens høyeste punkt. Vi gikk derimot fra skolen med utsyn over halve Ryfylke foran oss.

Ut av de gamle steingjerdene rundt Auglend skole, gjerder som i skoletida var bolig komplekser for playmofigurer og amerikanske soldatdukker, gikk vi over jordene til Arbeids gården, en stor gul murbygning, en institusjon som allerede var ute av tida da jeg begynte på skolen, og seinere blei revet og erstatta av eldreboliger før jeg slutta. Men helt på begyn nelsen av åttitallet var den fortsatt i drift. På Arbeidsgården hadde de rabarbra det gikk an å stjele om man var modig nok, og så var det noen som var hensatt der. Jeg skjønte aldri om de var der fordi de var gamle, gale eller fattige, og strengt tatt vet jeg det ikke ennå. Uansett, Arbeidsgården var skummel. Nå er den ute av soga til menneskene i Stavanger og Norge, så langt ute at de færreste vil vite hva de skulle leite etter om de ville finne den igjen. Men den var der i august 1980, da jeg gikk hjem fra min første skoledag. Jeg husker ikke om jeg gikk aleine, jeg hadde gått opptil skolen hånd i hånd med mora mi, nervøs og redd, redd for fremmede mennesker, sjenert for andre barn og redd for å være aleine. Jeg husker at mor var med inn til pulten min i klasserommet, at hun og de andre foreldrene stod eller satt bak oss, men jeg husker ikke at hun gikk hjem med meg. Jeg må ha gått aleine, skoleskyss, fadderordninger eller foreldre med flagg ved fotgjengeroverganger var ikke funnet opp på dette tidspunktet. Vi levde i en verden som barnevern, pedagogpsykologer og dagens politikere ville protestert mot, ja antakeligvis forbudt om de kunne, hvilket de også har, i alle fall regulert bort. Jeg var en sju år gammel unge på vei hjem fra min første skoledag med nøkkel til det tomme huset vårt i et snøre rundt halsen, og det var ingen kommunalt ansatt omsorgsperson eller forelder rundt meg på flere timer.

Men før jeg kunne låse opp døra hjemme, etter at jeg hadde passert Arbeidsgården, åpna Stavanger seg foran meg. Nedover Gjøasgate mot Kaninmarka gikk jeg, og foran meg lå husene i Hillevåg. Der lå de gamle tyskerbrakkene, lange, hvite og fulle av gjenglemte skatter fra tre tiår etter at tyskerne ufrivillig forlot dem. De omkransa plassen hvor Cirkus Merano pleide å slå opp teltet sitt før Televerket overtok hele tomta og bygde sine kjedelige røde mursteinsbygg bak gjerdene. Sjukehuset hvor mora mi vaska gulvene hver dag, lå lengst til venstre i synsranden, foran Vålandtårnet som sperra for utsikten til selve bykjernen. Gandsfjorden lå lang og blågrå, Strømsbrua med bilene som var på vei over Hillevågsvatnet som små maur. Storhaug som runder seg dekket av nesten prikk like hvite trehus, så tett at selve haugen, landskapet som en gang ga den navn, ikke synes som annet enn underlag for menneskenes virke og byggetrang. Blokkene på Ramsvig, så høye at det var en attraksjon å besøke noen som bodde høyt oppe i dem. Det var noe man kunne glede seg til og snakke entusiastisk om i etterkant. Og på den andre siden av Gandsfjorden, fjellene. Lifjellet med mast på toppen, ei telemast må det ha vært, for Lifjell kom aldri opp som alternativ når fjernsynssignalet måtte stilles inn. Der stod prøvebildet på Bokn, og når det falt ut, var det Bjerkreim-senderen vi leita etter. Jeg husker dette fordi jeg alltid ønska meg at det skulle være en sender på Lifjellet, hver gang far min og jeg måtte vende og vri på den hjemmelaga fjernsynsantenna vår for å få inn skøyteløpene fra Heerenveen eller fotball fra England en dag da sendeforholdene over Boknafjorden ikke ga oss annet enn flimmer og svart-hvitt- bilder.

Alt dette kunne jeg se, og de dagene været var klart og himmelen speila seg blå i fjorden, lå fjelltoppene som haitenner bak Lifjellet, snødekte om vinteren og karakteristisk grå og værbitte resten av året. Alt dette kunne jeg se, men det jeg husker, er verken natur eller bylandskaper. Det er de fire rødoransje beina til «Alexander L. Kielland»-plattformen. Ei uke etter at jeg begynte på skolen, dukka de opp. De blei slept inn Gandsfjorden fra Kårstø, hvor plattformen hadde ligget i månedene etter ulykka, ankret opp ved Hetlandskaien like ved Felleskjøpets store siloer i Hillevåg. Snuoperasjonen skulle være ferdig i løpet av høsten, men plattformen blei liggende i tre år. Jeg hadde begynt i tredje klasse da den endelig forsvant ut av syne og inn i Nedstrandsfjorden for å bli senka til bunns for godt.

Jeg gikk denne veien hjem fra skolen i seks år. Fra jeg var sju til jeg blei tretten. I livet til et voksent menneske er seks år kort tid, et lite pust av hendelser, hverdager, fellesferier og julaftener som kommer og går, alltid før man forventer, og så like at de er vanskelige å skille fra hverandre. For et barn er det en evighet. Seks år tilbrakte jeg innafor veggene på Auglend skole. Jeg blei førti år før jeg igjen hadde tilbrakt så lang tid på den samme arbeidsplassen. Men når man er sju når man starter, og tretten når man slutter, da er de seks årene et helt liv. Og halve den tida, en halv evighet, et halvt liv, lå altså «Kielland» i syninga hver eneste dag. En halv evighet med utsikt til døden.

Etter at den havarerte plattformen var frakta inn til Kårstø, blei det avholdt en lengre anbudsrunde for å berge den. Et svensk og et amerikansk selskap hadde fått oppdraget med å snu plattformen. Det var disse som fikk den slept inn Gandsfjorden. Fjorden var dyp nær land, det var lett tilgang for personale og utstyr. Det hadde vært store diskusjoner om metoden for hevingen. Ugland, selskapet som eide verdens største kranlektere, var blitt vraka til fordel for to relativt ukjente aktører. De ville snu plattformen ved hjelp av ballasttankene i de fire gjenværende beina og store ballonger fylt med luft. Selve metoden minnet om en klassisk Carl Barks-fortelling om Donald Duck, hvor han hever Onkel Skrues yacht ved å fylle den med pingpongballer gjennom en slange. Og metoden blei ikke mindre eventyrlig da hovedmannen bak prosjektet, amerikaneren Scott Cobus dukka opp i offentligheten iført boots, Stetson-hatt og en indianerfrynsete skinnjakke.

Når jeg leser avisartiklene om hevingen av «Kielland» på ny, er Cobus en av de tingene som overrasker meg mest. Siden 1980 er olje industrien og sikkerheten på sokkelen blitt vår, det er en norsk industri. Den var amerikansk, fransk og nederlandsk, så overtok vi den. Det er en historie som er fortalt mange ganger nå. Men det gikk ikke så fort som jeg har lurt meg sjøl til å tro. I 1980 kom amerikaneren med Stetson-hatten for å rydde opp. Akkurat som Red Adair og Boots Hansen kom for å slukke «Bravo»-utblåsningen tre år tidligere. Plattformene hadde fått norske navn, men de var likevel ikke våre. Vi trodde fortsatt at noen måtte ordne opp for oss. Og Cobus kunne ordne, i alle fall ordla han seg som om han kunne det.

Det andre som slår meg, er hvor svakt sikkerhet og anstendighet må ha stått i Nordsjøen før «Kielland». Det er nemlig verken hensynet til de etterlatte eller granskings kommisjonen som er avgjørende for valget av metode for redningsoperasjonen. Det er hensynet til eiernes og forsikringsselskapenes økonomiske interesser. «Alexander L. Kielland» blir slept sakte over Boknafjorden og inn Gandsfjorden, sakte og forsiktig for at den ikke skal bli ytterligere ødelagt. Ugland og kranlekterne vrakes av samme grunn. Ved bruk av mekanisk kraft kan konstruksjonen bli skadet, kanskje ødelagt for godt. Og det vil ikke Stavanger Drilling, som eier plattformen og poolen av norske oljeassurandører, ha noe av. De vil snu plattformen, reparere den og sende den ut igjen i Nordsjøen som borerigg. Gravplassen til et ukjent antall mennesker, åstedet for en av norgeshistoriens største ulykker, er ikke ferdig i tjeneste. Den skal ut og tjene inn det eierne har tapt på ulykka, og derfor må den altså snus sakte og forsiktig.

Denne prosessen, den sakte snuinga av «Kielland», fulgte jeg dag for dag på vei hjem fra skolen i mitt første skoleår. Bokstavene jeg lærte å lese, blei gjenfunnet i overskrifter i Stavanger Aftenblad og Klassekampen; begge avisene vi hadde hjemme, fulgte snu operasjonen tett. Som resten av byen var jeg utålmodig. Men mens de voksnes utål modighet handla om alvoret i det som lå under havoverflaten, kroppene til omkomne oljearbeidere og svaret på alle spekulasjonene om hvordan ulykka kunne hende, var min og mine kameraters spenning mindre alvorstung. Vi var barn, og akkurat så sugne på endring, framskritt og utvikling som bare barn kan være. Vi ville se pongtongene vippe og boligdekket stige opp av havet. Vi ville se de store lekterne som reiste verden rundt, de vi så bilde av i Aftenbladet, vi ville se dem ved siden av «Kielland», i vårt nabolag, på vår skolevei. Utover høsten endra også vinkelen på pongtongene seg gradvis. Fra å ligge som flytere i overflaten med hele plattformen under seg, begynte de sakte å vippe. Vi kunne se det, dag for dag om vi anstrengte oss og hjalp hverandre, men uke for uke uten tvil og hjelp. Luft blei pumpa inn i nye ballonger, og litt etter litt begynte den ene enden av pongtongene å forsvinne ned i vannet, mens den andre reiste seg over vannet. Vi kunne bare gjette hvordan riggen måtte følge med under vann, gradvis mot liggende posisjon. Når selve boligkomplekset brøt vannflaten og riggen var snudd til 90 grader, skulle det verste være unnagjort. Da ville tyngdekraften og Newton overta for Arkimedes og oppdriften, og det ville være mulig å snu riggen rundt ved hjelp av ballasttankene og egenvekten. Det var i alle fall det Cobus gjentok gang på gang, fortsatt iført sitt eventyrlige kostyme.

Tre måneder seinere viste det seg at det hjalp lite med cowboyhatt og indianerjakke når x tonn metall skulle snus. Etter stadige forsinkelser blei svenskene og amerikanerne avskilta i slutten av november. Riggen lå på 78 grader, og ytterligere forsøk trua med å ødelegge hele konstruksjonen. Og da ville den være tapt for alltid. Gandsfjordens fortrinn blei plutselig et problem. Om snuoperasjonen gikk galt, om de sirlig utplasserte luftballongene satte i gang uventa bevegelser, ville hele plattformen synke til bunns. Og da ville den ligge for djupt til at noen kunne få den opp igjen. Igjen var det utsiktene til økonomisk tap som veide tyngst. Verken eier eller forsikringsselskap ville ta sjansen på at «Alexander L. Kielland» ikke lenger kunne skaffe dem inntekter, derfor stoppa de Cobus, sparka ham for åpen scene og henta inn igjen Uglands lektere for å prøve å redde stumpene.

Noen uker seinere griper myndighetene inn og tar kontrollen fra forsikringsselskaper og eiere. Operasjonen får ikke fortsette. Kystdirektoratet, som oljeindustrien i Nordsjøen fortsatt er underlagt, mener at faren for ytterligere tap av menneskeliv er for stor til at det er forsvarlig å fortsette. På skoleveien hjem fra Auglend skole kunne vi skuffa se pongtongene gradvis synke tilbake, og håpet vårt om å få se plattformen reise seg som et spøkelsesslott over vannflaten sank sammen med dem.

De neste to årene ligger riggen urørlig i Gandsfjorden. Over havflaten i storm og stille ligger de fire flyterne som en del av bybildet. I Hillevåg ligger kornsiloene, Teknisk Bureau og «Alexander L. Kielland». Alle som kjører inn fra Sandnes langs fjorden, ser de fire beina ligge der. Det samme synet møter alle som flyr innover byen for å lande på Sola flyplass, som vokser seg stadig større med oljetrafikken. Alle på høydene over Hillevåg, Våland, Ullandhaug, Åsen og Auglend ser plattformen ligge der foran Lifjellet. For oss ungene blir den gradvis til noe vanlig. Noe som alltid har vært der. De 57 meterne med plattformskaft, boligkomplekser og boretårn som ligger under havoverflaten, forsvinner gradvis for oss. Plattformbeina går fra å være minnesmerker over døden i Nordsjøen til å bli et landemerke.

Men stillstanden på fjorden gir et falskt bilde. På land er «Alexander L. Kielland» alt annet enn stille. Den er slagplass. Etter at myndighetene stoppa den første snuoperasjonen, lovet Handels- og sjøfartsdepartementet kort tid etterpå å finansiere en ny snuoperasjon. Det var i januar 1981, og ulykka var fortsatt friskt i minne. Men gradvis endra forutsetningene seg. Samme vinter erklærte forsikringsselskapene endelig at de anså «Kielland» som totalhavarert. De krøyp motvillig til korset og innvilga Stavanger Drilling full erstatning for den havarerte kolossen av jern og stål. Dermed forsvant de to aktørene som hadde pressa på for å snu plattformen, ut av bildet. Nå som de økonomiske interessene var rydda av veien, gjensto bare hensynet til de etterlatte og mulige funn knytta til selve årsaken til ulykka. Det viste seg fort at disse hensynene på langt nær veide like tungt som de økonomiske. Norsk oljeog petrokjemisk fagforbund, NOPEF, fortsatte å presse på. De stilte krav både om å snu plattformen og om å endre sikkerhetsregimene på norsk sokkel. De etterlatte organiserte seg og stilte tilsvarende krav om snuing. De vil legge sine døde i kister. De vil vite mest mulig om hva som skjedde med «Kielland» og med de 37 omkomne som ennå ikke er funnet. Men det hjelper lite. Granskingskommisjonen legger fram sin rapport i april 1981, og allerede i mai antyder regjeringen at snuoperasjonen kan bli skrinlagt. I begynnelsen av oktober innsettes en ny regjering, leda av Kåre Willoch, og bare noen uker seinere kommer bestemmelsen om at «Alexander L. Kielland»-plattformen skal senkes «uåpnet».

Halvannet år etter katastrofen ser det ut til at punktum er satt. Havnefogden i Stavanger vil bli kvitt vraket, Veritas advarer mot å forsøke å snu det, og regjeringa har tatt standpunkt mot en ny snuoperasjon. «Kielland» skal ut av Gandsfjorden, ut av syne og tilsynelatende ut av sinn. Men så enkelt er det ikke. De etterlatte etter de 37 som fortsatt ikke er funnet, truer staten med rettssak. De setter opp et fond for å utrede mulige metoder for snuoperasjonen sjøl. De støttes av en allianse av fagforeninger med oljearbeiderforeningen i spissen. Døden til 123 mennesker i arbeid for å bygge landet til havs lot seg ikke senke så raskt. I løpet av 1981 går «Kielland»-ulykka fra å være en nasjonal sorg til å bli en politisk kampsak. De neste årene diskuteres berging eller senking en rekke ganger fra Stortingets talerstol. Halvard Skauge og Kåre Willoch fronter saken for regjeringen. De vil senke plattformen, av hensyn til faren for ytterligere tap av menneskeliv, sies det. En allianse av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går imot dem, og bevilger først 100 og seinere 150 millioner til en eventuell snuoperasjon. Regjeringen advarer Stortinget og sier at de, altså Stortinget, tar på seg et stort ansvar om de vedtar å snu plattformen. Stortinget påpeker at en regjering som ikke vil ta ansvaret for Stortingets vedtak etter parlamentarisk skikk, må søke avskjed. Alt kommenteres og presses videre av fagbevegelsen og Kielland-fondet, leda av «Kian» Reme, som hadde mistet broren i ulykka. Carl I. Hagen går som vanlig lenger enn alle og hevder fra Stortingets talerstol at Kielland-fondet har berika seg på ulykka. Han blir irettesatt av stortingspresidenten og Hanna Kvanmo. Mens plattformbeina ligger stille og plattformdekket blir en kunstig fiskebanke i Gandsfjorden, pågår denne debatten. I to år.

Så, høsten 1983, blir den endelige beslut ningen tatt. Regjeringa har måttet gi etter, og Kværner Engineering hevder sammen med Bergen Engineering å ha funnet en metode for å snu «Kielland» sikkert ved hjelp av kraner, lektere og kjetting. Stolt Nielsen får oppdraget, og atter en gang kan ungene på Auglend speide etter bevegelse i vannskorpa på veien hjem fra skolen. Skoleveien er den samme, kompisen jeg gikk ved siden av, er også den samme. Han bor i enden av Gjøsas gate, like ved Ottosens kolonialforretning, som hadde rukket å skifte navn siden den forrige snuoperasjonen, men fortsatt bare blir omtalt som Ottosen.

Vi hadde vært sju, nå var vi for lengst passert ti. Vi leste ikke lenger bare over skriftene i avisene, men alt det med liten skrift under også. Først og fremst den fjerde delen av Stavanger Aftenblad, som var sporten, den leste vi hvert ord av, men først etter at fedrene våre hadde gjort seg ferdige. Noen år seinere skulle vi begge bli avisbud og sykle gatene i nabolaget med Aftenbladet i blå sykkelvesker på hver side av bagasjebrettet. Da leste vi sporten før vi begynte på ruta, før noen andre fedre enn de som jobba i avisa. Vi leste den rett fra trykkeriet med svart trykksverte på fingrene. Men høsten 1983 fulgte vi ikke bare sportssidene. Vi leste nyhetene, og kanskje særlig nyhetene om «Kielland». Vi kunne navnet på lekterne som var i bruk, og ikke bare dem. I oljebyen Stavanger informerte avisene om det meste som var relevant for industrien vi var i ferd med å knytte oss så tett til. Vi kunne navnet på alle de store lekterne fra Ugland og Stolt Nielsen og Maersk. De blei meldt når de ankom havna i Stavanger, de blei rangert etter størrelse og løftekraft. Daglig stod værvarslet for Ekofisk, oljeprisen og dollarkursen tydelig slått opp i avisa. Byggingen av de store condeep-plattformene i Jåttåvågen og på Rosenberg blei fulgt tett, anbudsrunder for nye plattformoppdrag var førstesidestoff, med champagne om kontrakten kom hjem til byen, og sorg om den havnet et annet sted. Den gangen var det som oftest på Akers verft på Stord. Vi var blitt et kvalifisert publikum til det som foregikk foran øynene våre. Når vi kom hjem fra skolen, hadde vi sett dagens bevegelse. Denne gangen gikk det fort. Vi trengte ikke skotte eller spekulere. Spørsmålet var ikke om plattformen var i bevegelse, men om det gikk an å få med seg selve bevegelsen med det blotte øye. Vel hjemme kunne vi skru på de nye fjernsynsapparatene med fjernkontroll og finne ut om nyhetssidene på tekst-TV, side 100 for de største nyhetene og 101 for innenriks, meldte noe mer om operasjonen. Også denne gangen var operasjonen leda av en amerikaner. Bill Forsyth hadde verken cowboyhatt, boots eller frynsejakke, derimot leda han en for sin tid grensesprengende operasjon. I løpet av åtte dager var det umulige blitt mulig. Pongtongene forsvant gradvis lenger og lenger ned i sjøen, og mer og mer av de lange plattformbeina, i samme rødoransje farge som flyterne, kom opp i havskorpa. Vi visste hvordan de ville se ut, den brukne foten som hadde forårsaket ulykka, lå fortøyd i Åmøyfjorden noen kilometer unna, de andre var identiske. Men så brøyt selve boligblokka vannflata. Det vi hadde venta på i over tre år. Det ingen hadde sett siden ulykka. Den var fortsatt hvit. Over den steig det ubrukelige boretårnet opp. «Kielland» var tegnet som borerigg, men blei ombygd til boligrigg. Den skulle utbedres og oppgraderes ytterligere sommeren 1980, og erstattes av tvillingplattformen «Henrik Ibsen». «Henrik Ibsen» hadde holdt på å kullseile i byfjorden utafor Tananger bare ti dager etter «Kielland»ulykka. Årsaken var menneskelig svikt da sandblåsere skulle jobbe med skaftene, men det viste seg at også «Ibsen» hadde for høyt tyngdepunkt. Plattformen hadde blitt ombygd igjen og sendt ut på en kort tjenesteperiode på Ekofisk før den var ute av «soga om Nordsjøen» for godt, lenge før «Kielland» steig opp av havet i Gandsfjorden. Men nå kom den altså, xx tonn med metall reiste seg i sin rette posisjon for første gang på tre og et halvt år. Jeg husker vinduene på boligblokka best. Så mange, og så små. Det tok litt tid å forstå at det ikke var vinduene som var små. Det var plattformen som var stor.

Etter at den var snudd, slapp politi og granskingskommisjon til, de siste mer eller mindre mot sin vilje. Kommisjonens formann, Thor Næsheim, hadde vært soleklar på at det ikke var av noen betydning for kommisjonens rapport om plattformen blei snudd eller ikke. Det var dermed et av de tyngste argumentene mot den nå gjennomførte snuoperasjonen. Seks omkomne blei funnet inne i plattformen. Etterlatte og overlevende samla seg i Domkirken i Stavanger, en krans blei senka ved plattformen mens den fortsatt lå i Gandsfjorden. Den 18. november 1983 blir restene av «Alexander L. Kielland» senket i Nedstrandsfjorden, ned på 700 meters djup, hvor den for all tid vil dele mørke med håkjerringer og de andre skapningene som søker så djupt ned.

Kompisen min og jeg nøyde oss ikke med å se på «Kielland» fra Auglendshøyden. Da den andre snuoperasjonen kom i gang, sykla vi ned til Hetlandskaien for å se avslutningen. Vi stod der ytterst på kaikanten sammen med andre skuelystne. Det var lenge siden ulykka. Vi hadde gått med utsikt til døden så lenge at den hadde sluttet å være død og ulykke. «Kielland» var blitt et spøkelsesskip for oss. En flyvende hollender. Vi spekulerte i hva som ville møte politiet når de gikk inn. Vi grøsset i misunnelse og skrekk. Ville det være fisk og dyr som hadde blitt med opp? Ville plattformen falle sammen nå når den var oppreist igjen? Ville det være annet enn bein igjen av kroppene som kanskje var der inne? Kielland hadde vært en kulisse for livet vårt så lenge vi kunne huske, døden var blitt dagligdags og til slutt løsrevet fra den lidelsen som hadde forårsaket den.

Blei vi kalde av dette? Samtalene våre fra den gangen framstår nærmest morbide. Uærbødige. Uten respekt for verken etterlatte eller overlevende. Likevel tror jeg ikke det. Vi var barn. Barn leker i ruinene av granat eksplosjoner i Aleppo mens krigen fortsatt pågår. Barn leker i flyktningleirene under sultkatastrofer, krig og folkemord. Sjølsagt lekte barn med «Alexander L. Kielland», i fantasien, og hadde vi hatt muligheten, helt sikkert i selve plattformen. Vi dirka oss inn i klubbhuset på Jarlabanen, krøyp under veggene på tyskerbrakkene i Hillevåg og sprang på takene av Auglend skole. Vi hadde klatra inn i «Kielland» om vi kunne og turte.

Men barn preges også av det de opplever. Leken er ikke noe stengsel for erfaringa. Og vi erfarte, bevisst eller ubevisst, at død og skade var en del av oljeindustrien. Baksiden av medaljene som snart skulle deles ut som jappetid og velstandsvekst i hele landet, var død, fare og skade. «Kielland» var den store manifestasjonen, men den var ikke aleine. På Rosenberg, hvor plattformene blei bygd, skada folk seg. På supplybåtene som førte mat og utstyr ut til plattformene, skada folk seg. I helikoptrene, under vann, på plattformene, overalt skada folk seg. Nordsjøen er et farlig hav, stål og betong er farlige materialer. Til sammen har over tre hundre mennesker dødd i oljeindustrien siden oppstarten, offshore og onshore. Da jeg vokste opp, var jeg redd for at døra skulle være ulåst når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var redd for at far min skulle være hjemme og skada av arbeidet på Rosenberg. En gang lå han i senga med armen i fatle. Han hadde fått noe over seg. En annen gang kom han hjem med tårer i øynene. En mann hadde dødd under et av de store jernrøra som de brukte i plattformbyggingen. Da jeg fortalte om dette til venner og kamerater i studentbyen Bergen, i politikken og blant forfattere og intellektuelle i Oslo ti, tjue og tretti år seinere, trodde de meg ikke. Dette er død og fare som vi som vokste opp med blikket på «Kielland», visste om, og fortsatt veit om, men som resten av landet ser ut til å ha glemt.

For et par år siden deltok jeg på en olje konferanse i Stjørdal. Det var i begynnelsen av det oljeprisfallet som fortsatt preger både landet og oljebransjen. Diskusjonen om kost nadsreduksjoner var i full gang, og tidligere politisk rådgiver i Olje- og energidepartementet og daværende ordfører i Stjørdal, Ivar Vigdenes fra Senterpartiet, lufta tankene sine i Dagens Næringsliv. Han fikk store oppslag. Før jeg så sakene, husker jeg at jeg så ham med et lite hoff rundt seg og et bredt glis i hotellresepsjonen. Oppslagene han var så fornøyd med, handla om at sikkerheten i Nordsjøen kosta for mye og var drevet over i det tilnærma absurde. I den krisa som nå var på vei, måtte også sikkerheten utsettes for en kostnad–nytteanalyse. Vigdenes’ utspill møtte et lydhørt publikum. I løpet av noen dager i Stjørdal og under besøk på lignende konferanser det neste året hørte jeg det samme igjen og igjen. Sikkerheten er for dyr, det er galskap å bytte ut alle redningsbåter fordi én test har gått galt, slik blei det mumla og snakka i hele bransjen. Det var det gamle NOPEF, nå Industri Energi, og konkurrentene i Safe som måtte informere meg og andre om at årsaken til at livbåtene skulle byttes ut på alle installasjoner, ganske riktig var at en test hadde gått galt. Testen viste at båtene under gitte vilkår ikke ville tåle møtet med vannflaten. Personer om bord ville være på vei til døden og ikke redningen. De samme fagforeningene fortalte at medlemmene deres var så redde for enkelte livbåter at de heller planla egne fluktruter i tilfelle ulykker. Jeg kjente suget fra «Kielland» da jeg hørte det. Etter katastrofen, hvor de færreste hadde hatt tilgang på overlevingsdrakter og flere av livbåtene ikke lot seg løse ut, kom det en rekke nye krav til hvilket utstyr som skulle finnes om bord, og hvordan dette utstyret skulle testes og brukes. Er det disse kravene vi nå gir avkall på? I november 2015 kom nyheten om at Olje- og energidepartementet ikke vil følge Petroleumstilsynets innstilling om å oppgradere kravene til redningsbåter offshore. Begrunnelsen er økonomisk, kostnadene er for store i forhold til sikkerhetsgevinsten.

Det sies at «Alexander L. Kielland»-ulykka endra synet på sikkerhet på norsk sokkel. Jeg tror den gjorde mer enn det. «Kielland»-ulykka flytta det som skjedde ute på plattformene i Nordsjøen, inn på fastlandet. Fram til da var oljeindustrien først og fremst en forlengelse av sjøfarten. Som Bergesens båter i Stillehavet og Suezkanalen var det noe vi var involvert i, noe vi var gode på, men oljebransjen var ikke underlagt de samme reglene som den øvrige industrien i landet. Norske sjøfolk hadde alltid vært på utsida av samfunnet, det tok et halvt århundre før krigsseilernes innsats blei verdsatt, på samme måte tok det 25 år og mer tid før pionerdykkerne i Nordsjøen fikk sin anerkjennelse og erstatning. Havet gir og havet tar, sies det, og denne holdningen om at havet er et annet sted, at reglene ikke gjelder der, at det er naturlovene som gjelder, gjorde sammen med den amerikanske kulturen at Nordsjøen før «Kielland» ikke var norsk. I løpet av den tida «Kielland» lå opp ned i Gandsfjorden, endra det seg. Statoil gikk gradvis fra juniorpartner til fullverdig aktør i Nordsjøen. Norsk oljeforvaltning blei bygd opp og tok kontroll over lov og rett. Olja blei et eget forvaltningsområde, ikke et vedheng til sjøfart, fiske og industri. Og engelsk blei erstatta av norsk som oljespråket i Nordsjøen. Mange av disse prosessene blei påbegynt før «Kielland», og mange blei avslutta etter at plattformen for lengst var senka, men de kunne gått annerledes uten «Kielland».

Når jeg i dag, trettifem år seinere, leser avisartiklene om de etterlattes innbitte kamp for å få snudd plattformen, slår det meg at det de sloss for, Odd Kristian (Kian) Reme og alle de andre, det visste de ikke engang sjøl. De sloss ikke bare for verdigheten for dem de mista. For retten til å vite. De sloss for likebehandling, for at det som skjedde i Nordsjøen, i olja, på plattformene, skulle være like mye vårt ansvar som det som skjedde på land. Ingen ville latt være å grave ut et ras på land for å finne de omkomne. Ingen ville tenkt at det viktigste var om et ulykkesfly kom på vingene igjen etter en katastrofe. Men slik var det i Nordsjøen før kampen deres endelig førte til at de forvridde restene av «Kielland» kom til overflata for øynene våre den høsten i 1983. I bakgrunnen på bildene av den ødelagte stålkjempen, hvor løftekraner på mange tonn er krøllet sammen som papirbiter, ser man beina til en condeep-plattform som støypes i Jåttåvågen. De er de største byggverkene menneskeheten har laga og flytta på, de er Norges pyramider. De er virkelig den nye tida, hvor oljeindustrien, ja til og med teknologien, blei norsk. De er bygd på «Kielland», de også.

Nå bygges det ingen store plattformer i Stavanger lenger. Oljeindustrien har tatt et skritt videre. Fra midten av nittitallet gikk man under vannet, subsea. I dag hentes stadig mer olje og gass opp fra avanserte undervannsenheter til mobile produksjonsskip i havoverflata, eller hele prosessen foregår under vann. Statfjord A skal demonteres, og plattformene er på vei til å bli kulturminner. I Nedstrandsfjorden ligger ikke bare «Alexander L. Kielland», men restene av en rekke kondemnerte installasjoner, demontert på anlegg som en gang bygde plattformer. En epoke i landets historie går mot slutten.

Jeg frykter at den prosessen Kiellandulykka satte i gang, reverseres nå. Hvis «Kielland» og plattformene gjorde oljearbeidernes liv til norske liv, hvis verdi, regler og rettigheter skulle være de samme som på land, så gjør de mobile innrettingene og vedlikeholdsskipene det motsatte. De er nettopp skip, fartøy, registrert over hele verden, og eierne og oljeselskapene som kjøper deres tjenester, insisterer på at det er de lovene og reglene som gjelder i landet fartøyene er registrert i, som skal gjelde.

Nordsjøen er et rikt hav. Det har gitt fisk, olje og gass. Det vil gi vindkraft og bølgekraft når vi klarer å utnytte det til fulle. Det vil ligge store havbruk der i framtida. Men det er også et farlig hav. Stormene kommer tett, bølgene er høye, og det er langt til land der ressursene er. Å utnytte mulighetene i Nordsjøen er krevende, risikabelt og farlig. Det blir ikke mindre farlig når oljeprisen går ned, eller om fartøyene som utnytter ressursene, bærer flagg som ikke er norske. Synet av «Kielland» var en del av min barndom, og livet til alle i Stavanger, i tre og et halvt år. «Alle» mista noen eller kjente noen som mista noen i ulykka. Det var et forferdelig syn da plattformen reiste seg fra havet, men også en påminnelse om hva vi ber folk om når vi sender dem ut på havet for å gjøre oss rike. I dag er det synet og den påminnelsen viktigere enn på lenge.