Familie

Raymond Thomassen, sønn av Arne Thomassen som omkom i ulykken.
Raymond Thomassen, sønn av Arne Thomassen som omkom i ulykken. Var tre år i 1980. Savnet kom da jeg ble voksen. Tror ikke jeg har skjønt at jeg har hatt en far som har vært borte. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt at jeg ikke har hatt en far. Jeg har savnet han.
Marita Helen Thomassen, datter av Arne Thomassen som omkom i ulykken.
Marita Helen Thomassen, datter av Arne Thomassen som omkom i ulykken. Var fem år i 1980. Vi har han på film. Uten lyd, men jeg husker latteren hans. Raymond er så lik sin far. Det er spesielt. Samme fakter, samme gange.
Marianne Thomassen, enke etter Arne Thomassen, mor til Marita Helen og Raymond.
Marianne Thomassen, enke etter Arne Thomassen, mor til Marita Helen og Raymond. Fikk diagnosen Alzheimer i en alder av 59 år. Bor på Høvåg sykehjem. Raymond fortalte sin mor at noen skrev bok om «Kielland»-ulykken, at de samlet inn minner fra pårørende, at de ønsket å vite hva hun husket fra ulykken. Hun lo litt, tenkte seg om, i løpet av besøket sa hun dette:
Han er jo her
Da er det en til
Han har det bra
Ja men da
Kan jo ikke alt gulljentå
Du var så nær
Nå skal vi sjå, og ikke noe mer før vi fær
Ja det var det
Kan ikke gå opp der
Du har jo noen som du har hatt før, det er så feil
Det er ikke godt å vite
Det er fint med to av han
Du holder så hardt
Du var så liten
Det var sånn det var.
Familien har aktivt brukt minnesmerket «Brutt lenke» i Stavangernsom sted for å minnes ektemann, far, farfar og morfar.
Marita:
På en minnehøytid i Stavanger, brøt Raymond sammen. Mamma gråt som bare det,nRaymond gråt, og mamma spurte om jeg kunne ta meg av min bror.
Raymond:
Jeg gråt og gråt, hadde Emma, datteren min på to år på skuldrene.nMåtte sette meg ned. Jeg holdt henne og gråt og gråt.
Marita:
Endelig fikk han ut litt.
«Brutt lenke» er laget av Johannes Block Hellum.
«Brutt lenke» er laget av Johannes Block Hellum. Monumentet ble avduket 20. mars 1986 og er plassert ytterst ved havet på Smiodden i Kvernevik, Stavanger. Den skal romme sorgen til de som er rammet og tåle å være der i årevis. Ting blir fjernere og fjernere. Når berørte personers personlige bånd til stedet forsvinner, da blir det et nasjonalt symbol.
Hjørdis Hagen mistet både sin mann, Kjell, og bror, Arne Thomassen, i ulykken. Verken Kjell eller Arne ble funnet. Jeg leste ikke aviser på fjorten dager, hørte ikke på radio og dro ut kontakten i TV-en. Jeg var redd for å se navnet hans. Han var savnet.
Kjell og Hjørdis Hagen sammen med sønnene, Kenneth og Johnny.
Torunn Falk og Anne Margrethe Falk, døtrene til Gunvald Falk (1944–2007).
Torunn Falk og Anne Margrethe Falk, døtrene til Gunvald Falk (1944–2007). De fulgte nyhetssendingen om natten og klokken halv syv om morgenen fikk de vite at faren deres var blant de overlevende. Torunn:
På skolen satt de og så på nyhetssendingen. Johnny Hagen kom og trøstet meg. Han hadde ikke fått vite enda at faren hans var på den plattformen.

Anne Margrethe:
Jeg var sammen med Kenneth på fritiden. Vi har aldri pratet med de om ulykken. Vi fikk vår far hjem. Det fikk ikke de.
Kenneth og Johnny Hagen, sønnene til Hjørdis Hagen og Kjell Hagen.
Kenneth og Johnny Hagen, sønnene til Hjørdis Hagen og Kjell Hagen. De fikk båt. De skulle håndtere den alene. Jeg måtte spørre meg selv hva ville faren deres ha gjort? Han hadde gitt de lov. Da kan jeg og gjøre det. Jeg ga de lov. Hadde vi vært to, kunne jeg vært mer imot. Det hadde jeg nok vært, om han var der, men jeg var alene og jeg måtte gjøre det sånn som det ville blitt. – Hjørdis Hagen
Hartvig Martin Waage, lærer på Førre skole i 1980. Siden rektor og skolesjef.
Hartvig Martin Waage, lærer på Førre skole i 1980. Siden rektor og skolesjef. Vi ble veldig oppmerksomme på at vi burde ha en sorg- og kriseplan. Det var ikke vanlig på den tiden, det ble fokus på det i ettertid. Vi var i villrede om hvordan man skulle håndtere dette, skulle man snakke lite eller mye. Skulle skolen være en friplass der man ikke snakket?
Sigve Djursvoll, klokker i Førre kirke.
Sigve Djursvoll, klokker i Førre kirke. Det er noe av det verste jeg har vært med på – å begrave seks unge menn og fedre fra bygda. Det var verre enn å begrave min egen kone.
Førresfjorden ble hardest rammet. Åtte dro ut, kun én kom tilbake. Einar Gaulen
Wilhelm Gjerde
Lars Johan Iversen
Rolf Laurits Lervik
Odd Stumo
Ivar Traa
Er gravlagt utenfor kirken.
Svein Ove Olsen
Aldri funnet.
Minnesteinen hans står sammen med gravene til de seks andre omkomne.
Terje Olsen, sønn av Svein Ove Olsen som omkom i ulykken. Har sitt virke på sjøen.
Terje Olsen, sønn av Svein Ove Olsen som omkom i ulykken. Har sitt virke på sjøen. Fra Førresfjorden var det bare min far som ikke ble funnet. Vi håpet de skulle finne han. Mamma ville ha ei grav å gå til. Jeg har vært på kirkegården, og vet han ikke er der. Han ligger i sjøen. Når jeg er på jobb og det er dårlig vær tenker jeg på hvordan de hadde det den natten. Sjøen er min minneplass.
Haldis Marie Alsaker, diakon i Førre kirke.
Haldis Marie Alsaker, diakon i Førre kirke. Deltok som frivillig i menighetsarbeidet. Det var ikke vår sorg, vi hadde overskudd til å gå til andre. Kunne vi gjøre noe, så gjorde vi det. Skal du være noe for noen, må du ha krefter til det. Jeg vil heller være sammen med de som har det vondt, enn å stå utenfor.
Marie Elisabeth Steensnæs Nordbø, organist i Førre kirke og gift med Per Prest (Nordbø).
Marie Elisabeth Steensnæs Nordbø, organist i Førre kirke og gift med Per Prest (Nordbø). På mandagskvelden organiserte kirken minnegudstjeneste. Senere fulgte to begravelser hvor tre og tre ble gravlagt samtidig. Ingen av de omkomne var kommet hjem. Kirken var ikke stor nok. Handelslaget ved siden av satte lageret til disposisjon for de som ikke fikk plass i kirken. Det kom masse journalister, også fra utlandet, de satt på galleriet. Midt i dette virvaret skulle jeg spille. Jeg var rørt, tårene kom, tangentene ble våte.
Wenche Stokland, datter av Ivar Traa som omkom i ulykken.
Wenche Stokland, datter av Ivar Traa som omkom i ulykken. Vi var tre jenter som hadde mistet fedrene våre. Det var ikke lett for oss å skulle konfirmeres få uker etter begravelsen. Husker vi var uenig med kateketen om måten det kristne budskapet ble flettet inn i konfirmasjonsundervisningen og i samtaler rundt ulykken.
Margareth Bakken, datter av Einar Gaulen som omkom i ulykken.
Margareth Bakken, datter av Einar Gaulen som omkom i ulykken. Var i tvil om jeg ville konfirmeres. Kunne det finnes en gud når sånne ulykker hendte? Så kom det til meg, at pappa nok hadde villet det, men jeg minnes ikke konfirmasjonen med glede. Han lå i graven rett nedenfor kirketrappen. Jeg har tre jenter, det er viktig for meg at konfirmasjon skal være en gledens dag for dem.
Trine Lia, datter av Olav Lia som omkom i ulykken.
Trine Lia, datter av Olav Lia som omkom i ulykken. Jeg kjører ofte forbi kirkegården. Jeg ser opp på den og sier: «Jeg har ikke tid å besøke deg akkurat nå, pappa, men du vet hvorfor, at jeg tenker på deg, er glad i deg og savner deg.» Det sier jeg alltid.
Janne Lia Christensen, datter av Olav Lia. Søster til Trine Lia.
Janne Lia Christensen, datter av Olav Lia. Søster til Trine Lia. «Du vet at det er en mening med dette,» sa tante. «Hvis du mener det så kan du og den guden dra til helvete, for den guden er ikke snill,» ropte jeg da de skulle senke kisten. De fleste i gravfølget hørte det. Mamma kom og hentet meg, la armen rundt meg og sa, «Nå går vi». Etter den dagen har jeg aldri trodd på Gud.
Aina Kjelland, datter av Ellen og Ole Andreas Kjelland, barnebarn av Kåre Marton Jess som omkom i ulykken.
Aina Kjelland, datter av Ellen og Ole Andreas Kjelland, barnebarn av Kåre Marton Jess som omkom i ulykken. Mamma var glad i oss og hun viste det. Vi fant en serviett hvor hun hadde skrevet hva hun ville at vi skulle spille i begravelsen hennes.
Trygve Kjelland, sønn av Ellen og Ole Andreas Kjelland, barnebarn av Kåre Marton Jess.
Trygve Kjelland, sønn av Ellen og Ole Andreas Kjelland, barnebarn av Kåre Marton Jess. Hun var kristen. Hun trodde hun ville møte pappaen igjen da hun døde, at han ville stå med åpne armer og ta imot henne. Hun lengtet. Lengselen ble for stor. Det var det som dyttet henne over kanten. Hun snakket om det nok til at jeg husker det godt. Hun var åpen om det, men hun var ikke åpen om hvordan hun følte seg og hvordan hun tenkte. Det bar hun på selv. Åpenheten hennes har vært en styrke for meg. Det har jeg tatt med meg. Hun har lært meg å være åpen. Jeg er lei for at kristendommen var med å dra henne bort fra oss. Jeg er ikke sint og bitter på mamma, jeg er ateist selv, men jeg forstår valget hennes.
Ellen Kjelland (1959–2010).
Ellen Kjelland (1959–2010) Datter av Kåre Marton Jess, gift med Ole Andreas Kjelland, de har barna Jan Ole, Karl-Marthon, Trygve, Aina og Andreas.
Liv Irene Berland, gift med Karstein Berland som omkom i ulykken. Jeg har den troen at vi møtes igjen. Min kristne overbevisning har hjulpet meg. De døde skal minnes, men de skal ikke dyrkes. Vi har minnene, livet har måttet gå videre, vi har ikke så mange andre valg.
Asbjørn Berland:
Det var bare meg og han. Jeg ble plutselig enebarn, det var ikke planen.nHan var ikke bare min bror, han var min kamerat. De holdt på å bygge hus når det skjedde.nDe skulle flytte ut til Berland. Det var hans store drøm. De hadde nettopp skutt ut tomta.
Lars Sørhaug:
Det var for å støtte enken. Vi gjorde det på fritiden, det var rein dugnad.
Nils Berland:
Svigerfaren sa at han kunne ikke se på den store steinrøysen resten av livet.nDet var viktig for oss å være med. Det var hardt å miste han. Hun hadde ikke klart det alene.
Arne Berland:
Han var på «Kielland» og jeg var på Statfjord.nDet var bare meg og han som var i Nordsjøen den gang på Berland.nFør jul flyttet de inn. Vi måtte gjøre det. Det er sånn vi er skrudd sammen her.nDet var hektisk. Men det gikk.
Asbjørn Berland, bror til Karstein Berland, Lars Sørhaug, Nils Berland og Arne Berland sammen med Liv Irene Berland.
Asbjørn Berland, bror til Karstein Berland, Lars Sørhaug, Nils Berland og Arne Berland sammen med Liv Irene Berland. Lokalsamfunn og kollegaer av Karstein Berland bygget ferdig huset på dugnad.
Kirsten Fjellstad, gift med Tom Skomedal som omkom i ulykken.
Kirsten Fjellstad, gift med Tom Skomedal som omkom i ulykken. Jeg kunne ikke tillate meg å grine. Våget ikke å grine. Det tok mange år før jeg våget det. Men jeg har lært meg å sitte på trappa med kaffekoppen og være glad for det jeg har, istedenfor å streve etter noe jeg ikke har. Presten lurte på om jeg ikke kunne bli kristen så jeg kunne treffe Tom igjen. Det var ikke noe for meg, jeg stod alene. Jeg satt meg ofte ned og snakket med Tom, holdt jakken hans inntil meg, kjente på lukten, og sa at «ingen skal si at jeg ikke klarer ungene». Han nikket og sa at jeg kunne ikke være både mor og far, men jeg kunne være en god mor. Så lenge jeg hadde behov for å kjenne han holdt jeg rundt jakken. Brukte den nok i fem år. Nå ligger den lyseblå jakken fint nedpakket i en koffert.
Hege Skomedal, datter av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal.
Hege Skomedal, datter av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal. Mamma hadde meg fra før, og pappa skulle adoptere meg. Det kunne han ikke gjøre før han var fylt 25 år. Det skulle ha skjedd 1. april 1980. Som var hans 25-årsdag.
Tonje Skomedal, datter av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal.
Tonje Skomedal, datter av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal. Vi har alltid pratet om pappa, om hvordan det hadde vært å vokse opp med han i livet – om hvordan livet da ville vært? Da jeg giftet meg var det broren min som fulgte meg opp kirkegulvet. Samholdet oss søsken og mamma imellom er sterkt og ubrytelig. Vi hadde ikke hatt det uten denne erfaringen.
Ole Kristian Skomedal, sønn av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal.
Ole Kristian Skomedal, sønn av Kirsten Fjellstad og Tom Skomedal. Det handler om hvordan det påvirker livet mitt. Min livsvei ble å forlate det. Å forlate er ikke det samme som å glemme. Jeg har lært at livet er veldig skjørt, de var nygift, hadde tre små barn, han reiser på jobb og så dør han. Jeg har min egen familie, to barn, og jeg skal ta vare på de, gi alt jeg kan til de. Jeg legger meg aldri før jeg har sagt at jeg er glad i de.
Boliviafamilien
Boliviafamilien Baste Fanebust var transportkoordinator på Ekofisk og ansvarlig for å dirigere skipstrafikken de første timene etter havariet. Etter ulykken tok han initiativ til å starte Boliviafamilien. Flere andre som jobbet på Ekofiskfeltet fant også mening i å støtte arbeidet for bolivianske barn. Boliviafamilien driver i dag fem barnehjem og nitten dagsenter, og har siden 1982 hjulpet tusenvis av bolivianske barn til en bedre oppvekst. I dag er det sønnene Frode og Øyvind Fanebust som driver organisasjonen. Mange av de opprinnelige fadderne fra Ekofiskfeltet er fortsatt med.
Øyvind Fanebust, sønn av Baste Fanebust.
Øyvind Fanebust, sønn av Baste Fanebust. Når vi i dag holder foredrag om Boliviafamilien, og det må jeg ha gjort et hundretalls ganger, begynner vi alltid med fortellingen om ulykken på Ekofisk den 27. mars 1980. Det var der spiren ble sådd, en viktig del av organisasjonens identitet, på samme måte som Boliviafamilien gjennom det siste tiåret har blitt en viktig del av min.
Frode Fanebust, sønn av Baste Fanebust.
Frode Fanebust, sønn av Baste Fanebust. Avstand i tid, minnenes drift, ringene i vannet: Slik kan det ha seg at selv om «Kielland»-katastrofen er noe av det viktigste som knytter meg til minnet om min far, så har ankeret som løsnet i Nordsjøen med årene fått et solid nytt feste. I Bolivia av alle steder.
Daniela Fanny Huayalla Soria.
Daniela Fanny Huayalla Soria Daniela har bodd på et av Boliviafamiliens barnehjem siden hun var ni år. Hun er nå student og ønsker å hjelpe andre slik Boliviafamilien har hjulpet henne.
Til kapittel ‘Årsak’

Du kan bruke piltastene for å navigere mellom historiene.