Arne Hoel Gravdahl, daglig leder, Hovedredningssentralen.Ledet redningsoperasjonen fra Sola. Det var den største redningsoperasjon i Nordsjøen i fredstid.Det kom så mange ressurser at det var vanskelig å organisere. De kom fra Edinburgh, Karup og Glücksburg, vi klarte likevel ikke å redde alle. Det tenker vi på fremdeles.
Svein Arne Hapnes, lege, 330-skvadronen, Sola flystasjon.Hadde militærtjeneste ved Sola flystasjon fra 15. mars. Var med det andre helikopteret ut til ulykkesstedet.Da vi kom ut, var det over. Det var et mareritt. Vi så døde i sjøen, et avrevet plattformbein og et plattformbein som stakk opp av et frådende hav. Det ble helt stille i helikopteret. Her hadde elementene slått knock out på moderne norsk industri. Vi hadde lite å stille opp med.
Nils Børge Landsnes, skipper, Redningsskøytene.Var på jobb og lå til kai i Haugesund.«Kielland» lå 16–17 timer unna. På vei ut tenkte vi på hva som ventet oss. Vi kom fram neste morgen. Da var det lyst. En merkelig stemning, nesten uvirkelig, mye vrakgods. Vi så foten som lå og fløt. Da vi reiste tilbake var det stille i båten. Det som skulle sies var sagt. Omfanget av ulykken gikk opp for oss.
Merete Haslund, datter av Fredrik Haslund som omkom i ulykken.Satt og så på TV en helt vanlig torsdag, sammen med resten av familien. Kari Sørby kom på skjermen.Jeg skjønte det med en gang. «Dette har ikke pappa klart.» Minstebror spurte om dette var plattformen der pappa var? Det ble stille i stuen, han løp gråtende ned på rommet sitt. De neste dagene visste vi ikke noe. Vi hadde akkurat fått telefon før min far reiste ut. Den grå skivetelefonen ble fokus de neste dagene. Den ble et symbol på venting, håp og fortvilelse. Vi visste ikke noe før lørdag ettermiddag.
Karen Louise Øvrebø, mor til Gunnar Øvrebø som overlevde ulykken.De kjørte frem og tilbake mellom familien til Gunnar og resten av familien den kvelden. På vei til en nabo som hadde fasttelefon kjørte de forbi et bedehus.Jeg kjente varmen i brystet og hørte en stemme – Gunnar var trygg. Om morgenen så jeg Gunnar i bakgrunnen på nyhetene. Han kom ut av et helikopter, faren trodde meg ikke, men jeg kjente igjen hosten hans. Gunnar var trygg – faren gråt endelig.
Eva Jess, datter av Kåre Marton Jess som omkom i ulykken.Var hos forloveden da hun fikk vite om ulykken.Fikk nyheten om at far var omkommet servert på TV, i rulleteksten. «Kåre Marton Jess, 47 år, Flekkefjord (funnet)». Jeg var knapt 18 år. Det største savnet. Det verste jeg har opplevd.
Gerny Konstanse Gry Andersen, lærerstudent.Var på utestedet «De Røde Sjøhus» i Stavanger og feiret avslutning før påske sammen med medstudenter.Musikken stoppet plutselig. Over høyttaleranlegget sa noen at det var skjedd en stor ulykke i Nordsjøen, at en plattform hadde veltet. Det var så høy musikk og så høy stemning, så ble det bare helt stille. Bare stillhet. Alle forstod hvor alvorlig det var og folk gikk.
Asgeir Lode, journalist, Stavanger Aftenblad.Var på utestedet «De Røde Sjøhus» i Stavanger.Vi løp bort til Aftenbladet med to øl innabords og ble satt til å sende telefoto ut til hele verden, blant annet til Australia. Det tok rundt én time å sende ut ett bilde på telelinja.
Bjørn Maurseth, student og bestekamerat med Arvid Johansen som omkom i ulykken.Jobber i dag med sikkerhetsopplæring i ResQ.Arvid jobbet i Nordsjøen, jeg fikk ikke tak i ham den kvelden. Jeg kjørte hjem til en annen kamerat som også jobbet i Nordsjøen. Vi satt og så på nyhetene og hørte på plater. Jeg skrek mot himmelen ganske mange ganger den våren.
Ingvild Kleppestø Thorsen.Ektemannen var på jobb i Nordsjøen, men ikke på «Kielland».I noen timer var jeg livredd. Jeg husker at jeg stod på verandaen og så utover byen. Det var så merkelig stille. Ingen trafikk – en ekkel stillhet.
Ove Andersson, personalsjef, AS Nymo.Det var nokså kaotisk. Vi satt alene og tok imot telefoner hele natten. De pårørende ble irriterte fordi vi ikke visste, men vi kunne ikke skape falske forhåpninger. Spesielt på morgensiden var det hardt.
Arnfinn Økland, driftsleder, Haugesund de Groot.Jeg ringte pårørende hele natten. Folk reagerer forskjellig i slike situasjoner. Det var hele skalaen fra de som ble aggressive til de som var oppløste i tårer.
Wigulf Schjøll, dykker, Seaway Falcon.Tok første bergingsdykk etter ulykken sammen med Magne Liaskar.Jeg fant to på samme sted. Jeg la den ene forsiktig på siden og sa: «Nå tar jeg kompisen din bort til korga, og så kommer jeg tilbake og henter deg.» Jeg svømte den andre bort og satte han i korga, spente han fast, og fortalte han at han måtte vente litt mens jeg hentet kompisen hans. Jeg svømte bort igjen til kompisen, og betraktet han mens han lå der alene, så fredelig, som om han sov. Jeg tok han i armene og svømte han bort til korga og kunne si noe sånt som at: «Dette er ikke noe sted å være.» Til han andre sa jeg: «Nå er jeg her med kompisen din. Du må flytte litt på deg. Det skal jo være plass til dere begge.» Så festet jeg de godt, begge to, og varslet overflaten. De vinsjet de opp. Sånn gikk dagene.
Inger Ann Edland Hagen, student, Sentralsjukehuset i Rogaland.Hadde ikke hørt om ulykken før hun kom på jobb dagen etter.På sykehuset gikk pårørende og ventet, noen lette etter mennene sine – jeg kunne ikke gjøre noe, jeg var bare student – følte meg helt malplassert.
Henry Ove Berg, politibetjent, nå brann- og redningssjef.Deltok i redningsaksjonen, under identifiseringen og snuoperasjonen. Var den første som gikk inn i vraket og hentet ut omkomne.Det kom så mange lik som skulle identifiseres, så mange kister. Det var så mange bilder og sterke inntrykk, så skal du hjem om kvelden og være pappa. Vi snakket jo ikke om sånt på den tiden.
Hangar, Sola flystasjon.Tor Bjarne Olsson, soldat i førstegangstjeneste ved Sola flystasjon.På veien ut til landingsplassen forberedte kapteinen oss på hva som ville komme. Vi skulle bære de døde på bårer fra helikoptrene og fra hangaren og frakte dem til Soma-leiren, hvor de ble lagt i kister. Vi la dem på rekke og rad.
Torleif Martin Engh, sjef for politiet ved Stavanger lufthavn, Sola.Ledet politiet under redningsaksjonen.De unge kollegene mine var helt uforberedt på inntrykkene som møtte dem. De fleste hadde ikke sett et dødt menneske før. Det ble mye grining. Det var hektiske og vonde dager.
John Dagfinn Beisland, daglig leder i AS Nymo.To dager etter ulykken hadde vi endelig oversikt over overlevende og døde. Jeg reiste til Stavanger for å identifisere våre. Det var tungt å se alle de døde.
Jan Hviding, daglig leder, Hviding Begravelsesbyrå AS.Phillips tok kontakt samme natt. De spurte etter 100 katastrofeposer. Vi hadde 35. Resten fikk vi sendt fra Bergen, de ble levert dagen etterpå.
Lasse Eriksen, sikkerhetsvakt i Phillips Security.På basen var det kaos. Det kom inn folk fra hele verden. Vi skjønte ikke hva som skjedde og kunne ikke begripe omfanget. Den tyngste jobben var å holde journalister borte.
Sissil Bruun Sørensen, lønningsassistent i Phillips.Ingen visste helt hvem som var om bord, og hvem som var savnet. Hun som tok imot telefonene satt og grein til slutt. Det var mange fortvilte pårørende.
Bjørn Hviding, 17 år og skoleelev i 1980.Ble hjemkalt fra påskeferie i Sirdalen for å være med å lage kister hos Hviding Begravelsesbyrå, som han i dag er daglig leder for.Aldri før hadde kistefabrikken hatt så mange leveringer på så kort tid. Vi jobbet til langt på natt i dagevis. Alle var preget av alvoret. Vi ba slektninger og kjente om å hjelpe oss å produsere. Kistene ble satt sammen av store fjordabord. De skulle skjæres og slipes. De skulle settes sammen, males, tørkes, pusses og males på nytt.
Reidar Håland, taxisjåfør.Stod på Heliporten tidlig om morgenen etter og ventet på helikoptrene som kom inn fra ulykkesstedet.Han stod der, på heliporten, barbeint i bare bukse og t-skjorte. Uten jakke. Han var en av de som hadde overlevd. Jeg spurte om jeg skulle følge ham inn da vi kom frem. Han svarte at det var folk i huset. Jeg spurte ikke mer, men jeg brydde meg om det som hadde hendt ham.
Eldbjørg Hansen, gift med Håkon Jarl Hansen som overlevde ulykken.Da han kom hjem gikk han rett og la seg på sofaen. Sønnen på 14 la seg og sov på gulvet ved siden av faren. Først da merket jeg hvor anspent jeg hadde vært. Alle musklene i kroppen verket.
Bjørn Vidar Lerøen, journalist i Bergens Tidende i 1980.Dekket minnestund i Førresfjorden.Per Prest sa: Det er ikke 123, men en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en, og en som døde.
