For all ettertid uforklarlig
Kvaliteten i et samfunn ligger ikke nødvendigvis i at man klarer å unngå ulykker med store tap av menneskeliv. Kvaliteten ligger heller i at man makter å etterforske slike ulykker grundig og skikkelig. Mitt arbeid som advokat for flere involverte parter har overbevist meg om at etterforskningen av «Alexander L. Kielland»-katastrofen var skandaløst mangelfull.
Og skandalen vokser når myndighetene heller ikke i dag tar bevisste grep for å gjenoppta etterforskningen av de sporene det fortsatt er mulig å forfølge. Dessverre er to sentrale vitner døde, og det blir for all ettertid uforklarlig at de ikke ble skikkelig avhørt mens de fortsatt levde. De gikk bort henholdsvis 18 og 26 år etter at «Alexander L. Kielland» havarerte, så det har vært tid nok. I senere tid har det kommet frem navn på personer som har kunnskap tilsvarende det de to avdøde satt på. Det er altså ikke for sent.
Jeg fulgte nøye med på den norske oljeindustrien fra den spede begynnelse i Norge. På 1960-tallet var jeg som journalist i Norges Handels- og Sjøfartstidende i London invitert av Phillips Petroleum Company. Vi skulle se hvordan selskapet samlet inn seismiske data fra den norske delen av Nordsjøen. Jeg visste ikke mer om oljeindustrien enn folk flest, det vil si nesten ingenting, spesielt ikke om det som foregikk offshore. Jeg ante heller ikke at jeg flere år senere skulle bli ansatt i oljeindustrien, først i Norsk Hydros oljedivisjon og senere i Phillips Petroleum Company Europe-Africa i London, og Phillips Petroleum Company Norway i Stavanger.
Representerte 17 skadelidte og pårørende
Jeg hadde aldri noen befatning med «Alexander L. Kielland»-plattformen i mitt arbeid for Phillips. Da ulykken skjedd i 1980, drev jeg privatpraksis som advokat og translatør.
Etter ulykken fikk jeg raskt flere oppdrag for oljeserviceselskap som var tiltalt for ikke å ha gitt tilstrekkelig opplæring til de ansatte. Alle selskapene ble frifunnet. De ansatte det gjaldt, hadde betydelig erfaring, og de hadde mer kunnskap enn de kunne ha lært på kortvarige kurs.
Jeg holdt meg lenge unna oppdrag for overlevende og pårørende. En av grunnene til det var at både rederiet og oljeselskapet hadde etablert en erstatningsordning som var relativt sjenerøs. Men etter en tid ble det klart at ikke alle var omfattet av denne erstatningsordningen, og jeg kom til slutt til å representere 17 skadelidte og pårørende.
Phillips Petroleum Company Norway avviste i utgangspunktet å betale erstatning til noen av mine klienter. Ulykkeskommisjonen som var oppnevnt etter havariet, hadde ikke rettet noen kritikk av betydning mot operatørselskapet, Phillips Petroleum Company Norway, eller arbeidsgiveren, Stavanger Drilling AS. Derfor virket det vanskelig å kunne oppnå noe, både for meg og mine klienter.
Så snudde det hele.
Erna Sæd, konen til kapteinen som døde i ulykken, kunne fortelle noe oppsiktsvekkende. Først kom det frem i uformelle samtaler, senere skulle hun forklare seg under bevisopptak for Stavanger byrett. Programmet for inspeksjon av plattformen var ikke gjennomført slik det var forutsatt. Inspeksjonsprogrammet var utformet av verftet som hadde bygget plattformen, og godkjent av rederiet, operatørselskapet og av Det Norske Veritas.
En tidslinje som beskrev de forskjellige tiltakene som skulle utføres, var slått stort opp på kapteinens kontor på plattformen. På den måten var det lett for alle om bord å gjøre seg kjent med hva som til enhver tid var gjort, og hva som til enhver tid var forsømt.
Kaptein Torstein Sæd omkom i ulykken, men maskinsjefen, Leif Tore Barkved, kunne avgi forklaring. Det ble gjort bevisopptak av Barkved og enken etter kapteinen. Også andre personer som kapteinen hadde snakket med, forklarte seg. Det var avslørende, både for Phillips og for den norske ulykkeskommisjonen.
Sprekkdannelser var kjent
Erna Sæd ble aldri avhørt av undersøkelseskommisjonen eller politiet. Under bevisopptakene i sitt eget hjem den 20. januar 1986 forklarte hun at mannen normalt snakket lite om livet på «Alexander L. Kielland». Men de siste tre månedene før ulykken hadde han gitt uttrykk for bekymring rundt tilstanden til riggen. Han fortalte om en sprekkdannelse i det ene beinet (leggen). Stavanger Drilling var varslet, både skriftlig og muntlig. Ingenting hadde skjedd. Den siste gangen han var hjemme, hadde han ikke lyst til å reise ut, forklarte enken.
Disse opplysningene var dramatiske, ikke minst for rederiet og operatørselskapet.
Så ble det berammet bevisopptak med direktør Alf Kaasen i Stavanger Drilling AS, rederiet for «Alexander L. Kielland» og søsterplattformen Henrik Ibsen. Kaasen var innkalt for å forklare seg om opplysningene fra Erna Sæd om hennes manns varsling av sprekkene – uten at rederiet hadde fått skadene utbedret.
Men det ble aldri noe bevisopptak med direktøren.
Noen få dager før det skulle skje, ble det inngått forlik.
Phillips Petroleum Company Norway var plutselig blitt rause. Selskapet aksepterte kravene til erstatning jeg hadde fremmet på vegne av mine klienter, og de betalte i tillegg romslige saksomkostninger. Som prosessfullmektig for personer som hadde fått innfridd kravene sine gjennom forliket, hadde jeg ikke lenger noen «sak». Jeg risikerte rettergangsbot hvis jeg fortsatt krevde bevisopptak for parter som hadde fått fullt oppgjør i forhold til kravet. Vi hadde «vunnet» saken.
Etterpåklokskap
I etterpåklokskapens kranke lys kan man si at det var svært uheldig at bevisopptaket av Alf Kaasen ikke ble gjennomført etter planen. Jeg gremmer meg ennå for at jeg medvirket til det.
Men da dette skjedde, hadde jeg all grunn til å tro at statsadvokaten i Rogaland ville etterforske saken nærmere. Da måtte politiavhør av Alf Kaasen være prioritert. Statsadvokat Åsmund Norheim sa til Stavanger Aftenblad 15. mai 1986: «… uttalelser fra en person som var maskinsjef om bord på ulykkesplattformen kan føre til at i alle fall deler av ulykken må etterforskes på nytt». Det het videre i avisen: «Åsmund Norheim ser alvorlig på denne saken og vil gi den førsteprioritet».
Maskinsjef Leif Tore Barkved døde 25. desember 1998. Direktør Alf Kaasen døde 5. april 2006. Det er ikke lenger mulig å avhøre disse sentrale vitnene. Det er ubegripelig at de ikke ble avhørt i løpet av alle disse årene. Politiet bør i alle tilfeller undersøke om de kan ha etterlatt seg noe skriftlig som kan kaste nytt lys over katastrofen, nettopp fordi de aldri ble avhørt skikkelig. Dessuten har den siste boken om ulykken brakt frem navn på personer som var like tett på det som skjedde som Barkved og Kaasen.
Slik jeg ser det, er det særdeles viktig at ulykken etterforskes ytterligere. Jeg merker meg at personer som har stått sentralt, har støttet dette, som tidligere byrettsjustitiarius Olav T. Laake, og tidligere statsminister Kåre Willoch.
Olav T. Laake kjenner saken rimelig godt, siden han var den som foretok bevisopptak i 1986. Det er særlig interessant at Kåre Willoch gir støtte til en gransking i en uttalelse til Stavanger Aftenblad 3. november 2016. Han var statsminister da det ble besluttet å senke plattformen i 1983.
Mangelfull etterforskning
Det er en skandale at etterforskningen av den største arbeidsulykken i Norge var så mangelfull. Skandalen blir enda større av at man ikke vil bøte på disse manglene gjennom å etterforske opplysninger som fortsatt kan verifiseres eller avvises.
Jeg opplevde lenge å være relativt alene om å kreve ytterligere etterforskning av hva som skjedde mellom operatørselskapet og rederiet før plattformen veltet og kostet 123 menneskeliv. Det er skuffende at våre myndigheter viser så tydelig motvilje mot mer kunnskap. For meg personlig er det også skuffende at et forlag løp fra avtalen om å utgi manuskriptet mitt «Sannheten om Alexander L. Kielland-ulykken».1
Det finnes tegn som tyder på at kravene om en fornyet gransking av katastrofen er i ferd med å bli sterkere. Som samfunn kan vi fortsatt vise at vi har styrken som skal til for å komme nærmere sannheten om «Alexander L. Kielland».
Eller skal vesentlige sider ved tragedien for all ettertid forbli uforklarlige?